Etter en natt med heftig regn, ble jeg sittende en stund i teltet og håpe at regnet skulle stilne. Det meste var vått eller svært fuktig, da jeg pakket ned og vendte snuten mot Røyrivannskoia. Turen dit var fin og det tok ikke lang tid før jeg for første gang benyttet meg av DNT nøkkelen.
Røyrivannskoia er hjemmekoselig. Med to familiekøyer, spisebord og kjøkken er det alt du trenger. Jeg hev meg rundt og fikk fyr på ovnen med en gang. Teltet ble plukket fra hverandre, sovepose brettet ut, sko og klær hengt opp og satt nært ovnen. Tiden var inne for lunsj. FR (feltrasjon) som vi sier i Forsvaret, er frysetørket mat. Det finnes i alle varrianter og letter sekken betraktelig. Ikke smaker det så værst heller, og i dag sto lapskaus på menyen hos meg.
Himmelen åpnet seg på ny og jeg kjente et drag mot det komfortable. “Skulle jeg bare bli i koia?” Ofte opplever jeg at det som er tilgjengelig føles så lettvint. Sånn som TV, den savner jeg ikke når jeg ikke har den. Men gud det er deilig å plassere seg foran boksen når den står rett foran nesa på meg. Heldigvis lysna det og med oppholdsvær forsvant lysten på å bli i koia like fort som den kom. Jeg var klar for å komme meg ut igjen. Fire timer i koia kjentes ut som en evighet allerede.
Jeg forlot Røyrivannskoia og gikk i retning Vangen og Tonevannet. Ved Tonevannet var det vakkert, men 16.00 var alt for tidlig å avslutte dagens vandring. I stedet fulgte jeg flyktningeruten mot Bøvelstad. Mens jeg gikk langs stien fikk jeg plutselig dekning igjen og telefonen ringte. Uten å merke det gikk jeg feil. Noen høydemeter senere sto jeg rett nedenfor toppen av Tonekollen (368moh). Stien finnes ikke en gang på kartet, så det var bare å snu. Å gå såpass feil gjorde litt med motivasjonen og 27kg på ryggen begynte å kjennes. Når sola dukka opp kort tid etter var jeg ikke i tvil, den måtte nytes! Brått var vandringen over! Med suppe på kjelen og en (tur)kopp med vin var det bare å nyte livet her ved vakre Lutkjern. Livet er noen gang ubeskrivelig deilig og det er ingen tvil; det er de små øyeblikkene som teller…
