Klokka er kvart over ni og jeg har akkurat krøpet ned i posen. Jeg ligger å titter på Kvist gjennom myggnettingen, som skiller inner og yttertelt. Hun har den nye hundematten sin der. Istedet velger hun å ligge tett inntil sekken min i lyngen. Som en liten ball har hun lagt seg til. En liten del av meg vil aller helst åpne nettingen å slippe henne inn, men det er best for oss begge om vi danner gode vaner med en gang.
Jeg vet hun liker å ligge der, det bekreftet hun selv ikveld. Jeg satte opp teltet tidligere og dro så ut for å prøve henne foran sykkelen. Noe som ikke gikk etter planen, men det er en annen historie. Når vi kom tilbake lagde jeg mat til henne og meg. Kvist ville ikek ha mat, men mens jeg koste meg med min egen mat hørte jeg det rasle i teltet. Da hadde jammen meg frøkna krøpet under teltduken og lagt seg til i forteltet. Jeg flyttet maten inn til henne og da ville hun mer enn gjerne spise. Lita frøken med stor personlighet 😉
Det har vært en intensiv helg for oss begge. På lørdagsmorgen stilte vi hele fem personer for å være med inn på Skjelbreia gård. Vi ville alle se hvor Kvist skal bo på dagtid, når jeg jobber eller studerer. Det ble en fin tur inn og vi var alle enige om at dette ble bra. Etter en runde rundt på Skjelbreia dro jeg, Kim og Kvist til Hauktjern. Jeg trivdes der så godt første natten, så tenkte det ville være en fin plass å slappe av og bli kjent med Kvist på. Senere på kvelden kom også Vegard innom. Mens vi tre tobeinte koste oss med pulledpork, lå vesla i lyngen og sov tungt. Ingen tvil om at den nye tilværelsen enda er ganske krevende. Jeg er bare så utrolig takknemlig for hver gang hun viser meg mer og mer tillit. Jeg er ikke i tvil om at vi kommer til å få en trygg og god relasjon. Kvist jenta mi.
