“Ikke enda!” minstejenta Vida på to år responderer på tante sitt spørsmål om å skifte bleie og ta på klær. Plutselig er hun borte, bak en gardin hører jeg “hyyyysj”, jeg drar forsiktig bort gardinene og to runde store øyne titter opp på meg. Hun smiler, men når jeg igjen prøver mine overtalelses evner får jeg et “nei!”. Jeg går ut av rommet og vender i stedet fokuset på eldstemann.
Brage har blitt fem år og klarer det aller meste selv. Likevel ser det ut til at selv femåringer kan slite med dørstokkmila… Han får raskt på seg ullundertøy, men like fort står han der med byggehjelmen på. “Jeg skal bare bygge å hamre litt først”. Så kommer foreldrene ned trappa og plutselig er gangen et evig kaos av fire voksne og to barn. Foreldre har stø kurs og gjør det de skal. Termoser, kopper, mat, vann og regnklær, sekken er snart pakket. I mellomtiden er det et barn under trappen og et annet gjemmer seg i en hylle i boden. Det skal vise seg at mine overtalelses evner funker bedre på femåringen, når det er snakk om sjokolade og lek ute i sola. Toåringen setter seg villig i mammas fang, når det blir snakk om hvilken dyrebæsj vi kommer til å finne. Tante må se seg slått av mor. Ikke viste jeg at dyremøkk kunne være en motivasjonsfaktor.
Ute er det et nydelig vær. Foreldrene gjør klart siste rest (seg selv), mens barna leker seg med syklene og jeg løper rundt å tar bilder.
Vi kom oss til slutt i bilen alle mann og med snuta vent mot Tvårrasjøen ved Torsbustaen, var det god stemning i bilen. Jeg snodde meg ut av baksetet, etter å ha sittet fastklemt mellom to barnestoler, og hadde kommet noen meter på stien før jeg løftet blikket. Trollskog, grønn mose, trær med skjegg kombinert med høstfarger. Kongler og maurtuer opptok oppmerksomheten tidlig, så ble det kjepplek med pinner før vi kom frem til ei bru. Selv barn av “ipad-generasjonen” finner seg til rette i naturen. Den blir en naturlig lekeplass, uten begrensninger! På brua sto vi å titta ned på vannet. Det lå en tynn hinne med is på den, og i løpet av kort tid ble det et mål å få hull på isen. Det ble prøvd med små og store pinner, før jakten på stein begynte. Ivrige barnehender og minst like ivrige voksenhender kastet store og små steiner ned mot isen, og delte gleden når det gikk hull. Etterhvert ble vi klare for å avslutte leken og gikk videre innover på stien. Nå var det en strååker på venstre side som bød på gjemsel og på høyre side var det benker og tid for å spikke på pinner. Dyrebæsj ble “liksomspist”, en veltet trestamme ble til hest og Innimellom alt, ble det tid for å dele litt kakao, sjokolade og mat. Jeg kan trygt si at vi alle seks har kost oss!!
Takk til barna som minner meg på hva naturen kan by på
En kommentar om “Tvårrasjøen – Skogtur med tantebarna”