Impulstur til Gaustatoppen

Gaustatoppen ruver 1883 moh. Og ligger ovenfor Rjukan i Tinn Kommune. I kjøretid kan du regne å bruke ca. 2 t og 40 min fra Oslo.

Jeg har savnet å være på fjellet, kjenne på friheten av å være i høyden, borte fra hverdagslivets mas. Etter skolen på torsdag, bestemte jeg meg for at studiedagen på fredag skulle benyttes på Gaustatoppen.

Å kjøre til fjells bød plutselig på en uforutsett utfordring. Bilen var enda skodd for sommerføre og slett ikke egnet til glatte fjellveier. Plutselig ble det fart på oss her hjemme. Vi hev oss rundt etter å ha delt oppgavene etter gode normer fra gamletiden. Jeg tok opprydding og matlaging, mens min bedre halvdel stakk ut for å gjøre klart for dekkskift. Jeg hadde ikke kommet lenger enn til å fylle oppvaskkummen før en noe frustrert mann kom inn døra. Hans relativt nye bil var ikke utstyrt med jekk og annet nødvendig utstyr for dekkskift. Kim hev seg på telefonen og etter noen få ord var vi på hastetur til svigerfar. Her måtte det skiftes dekk i en fei, for det skulle snart gå en «livsviktig fotballkamp» på TV’n.

På tur hjem fra dekkskiftingen, ringte jeg min venninne Marie for å høre om hun ville være med på turen min. Da hun takket ja til mitt noe impulsive forslag om å kjøre til Rjukan for å få litt fjelluft, ble jeg utrolig glad. Det er noe med å dele naturopplevelsene med noen. selv om jeg har mange fine opplevelder alene, blir de enda bedre sammen med andre.

Med stemningsmusikk og to sangfugler som sang av full hals, rullet Cactusen (Citroën) i retning Gaustatoppen. Jeg var jaggu glad for de nylig påsatte vinterdekkene på tur opp mot fjellet. Vi hadde definitivt forlatt høsten i Oslo og ble nå møtt av Kong Vinter. Dette ble min første mørke -og glattkjøring for året, og det gikk derfor med litt mer tid enn forventet.  Klokken ble nesten ett før vi kom frem og en kjapp reality check gjorde oss oppmerksomme på at vi var sent ute og at vi kanskje ikke nådde til topps i tide. Vi var likevel ved godt mot når vi tok bena fatt, med nesa vendt mot Gaustatoppen. Vi møtte en familie som hadde snudd på grunn av for mye snø, men de kunne fortelle at to andre hadde passert de på tur opp tidligere. Optimistiske dro vi videre…

Himmelen var full av farger, på vannet lå det is og snøen dekket store deler av landskapet. Bare stenene og noen busker stakk opp og brøt stillheten. Det var som om vinteren hadde kommet for å kreve sitt, ta tilbake landskapet som vi har fått låne gjennom hele sommeren. Det var virkelig fredelig og vi gikk den første delen i stillhet. Både jeg og Marie setter pris på stillheten og muligheten til å nyte naturen. Noen ganger kan ord da oppleves som overflødig.

Stigningen begynte og det ble det mer og mer snø. Vi prøvde å holde oss på stener og steder hvor snøen hadde blåst av, men det var umulig å ikke falle igjennom. Noen steder var snøen kram og lett å klatre i, og vi banet oss i vei, stadig mer oppover i høyden og i retning toppen. Plutselig var ikke toppen synlig lenger, det hadde lagt seg en tykk tåke over Gaustatoppen. Vi valgte likevel å fortsette litt til, kanskje kunne vi rekke det. Vi så stadig mer tåke komme og lyset ble gradvis borte, etter nye 30 minutter ble vi enige om å snu. Skumringen kom mye tidligere enn vi hadde forventet og vi bestemte oss derfor for å ta i bruk fjellvettreglene – «vend i tide, det er ingen skam å snu».

På tur ned fant vi ut at vi kunne ake på stumpen. Vi lo og koste oss hele veien ned til stien igjen. Hvem kjenner vel ikke barnet røre i seg når snøen endelig er kommet tilbake på besøk. Brått hørte jeg en lyd. Lyden var veldig nærme og jeg så bort på Marie, som nikket bekreftende. Det var rype, og denne var like ved oss. Vi gikk ut på kanten og kunne se flere ryper fly litt lenger ned, men ingen rørte seg nært oss. Jeg pakket bort kameraet jeg akkurat hadde funnet frem. Vi var ikke langt fra bilen og jeg forventet ikke å få se noe mer rype. Så feil som jeg tok! Bare 50 meter lenger ned fløy det opp 10-15 ryper fra Lyngen. Jeg ble helt paralysert og tok meg selv i å snappe etter pusten av det ubeskrivelige synet. Når jeg lukker øynene nå mens jeg skriver, kan jeg se det hele klart for meg og jeg kjenner smilet mitt bre seg i ansikter. Jeg tok frem Kameraet mitt, selv om jeg aldri forventet å oppleve det igjen. Og bra var det, for vi hadde knapt nok beveget oss igjen, før det fløy minst fem nye ryper opp. Jeg skulle så veldig gjerne ha delt synet med dere, hatt et bildet av de hvite vakre fuglene som fløy over snøkledd fjell med rosa himmel i bakgrunnen. Dessverre har jeg nytt kamera og med alt for lite kunnskap om hvordan jeg bruker det, så det ble ingen bilder som er verd å vise. Jeg kommer likevel til å minnes denne dagen på tur mot Gaustatoppen, hvor toppen ikke var så viktig og hvor minnet av hvite vakre ryper fløy mot rosa himmel…