Slik var mitt møte med Bertrand

Jeg hadde gitt opp drømmen om en Forsvarskarrière da jeg begynte på sykepleien. I stedet hadde jeg begynte å se meg om etter alternativer som gjør arbeidsdagen spennende og utfordrende nok til at jobben aldri ville bli kjedelig. Både sivilt og militært er redningsmenn noe av det tøffeste yrkesvalget du kan ta. Og slik begynte å drømmen min om å bli redningskvinne. I stedet for å se på helheten fokuserte jeg på å klare det ene kravet, 3000 meteren som jeg alltid har slitt med.

«I første møte med Bertrand var jeg fryktelig nervøs. Jeg var klam i hendene og pulsen raste litt avgårde»

Jeg har siden jeg var liten vært litt rastløs og ofte valgt sideveien mot målet. Når jentene hoppet tau i skolegården valgte jeg å spille rugby med gutta bak skolen. Etter ungdomsskolen søkte jeg til mamma sin store forferdelse «mekken» (mekaniske fag). I tillegg søkte jeg landbruksskolen, hvor jeg til slutt endte opp med å ta hestefag. Senere søkte jeg førstegangstjenesten på impuls, etter at reklamen for Forsvaret «poppet opp» på skjermen på jobb. Og i en alder av 26 år sa jeg opp jobben jeg da hadde og bestilte billetter til Australia samme dag. Hvor jeg 14 dager senere reiste jeg avgårde, alene som backpacker.

Jeg tiltrekkes både av å være ute og å bruke kroppen.  Når jeg er ute får jeg den roen jeg ikke klarer å finne andre steder og  noe av det samme opplever jeg når jeg bruker kroppen. Å være kroppslig sliten er noe av det som gjør meg mest tilfreds og ikke minst gir den beste nattesøvnen. «Følg drømmen – Ikke strømmen» sier turjenta Tonje Blomseth, det er et motto jeg føler jeg har prøvd å leve etter. Men jeg har lenge manglet noe; troen på meg selv…

I første møte med Bertrand var jeg fryktelig nervøs. Jeg var klam i hendene og pulsen raste litt avgårde. Lite hjalp det at det var  et helt crew av TV-folk som sto for filmingen og som hadde i oppgave å lage bra TV. Jeg for min del var mer opptatt av å finne ut hva jeg egentlig hadde meldt meg på. Da Bertrand og jeg først møttes hadde jeg allerede innsett at det handlet om å ha troen på meg selv. At min mangel på selvtillit ofte gjorde at jeg ikke klarte å finne motivasjon, til å gjennomføre de tunge takene. Erik plukket fort opp at min prestasjonsangst trolig var hemmende på flere området og samtalene våre ble mer personlig enn hva jeg hadde forventet.

«Jeg er modig!, jeg gir meg aldri!», Janteloven velter innover meg der jeg står foran Erik og må rope ut ordene…

Å se frykten i øynene mine på TV var veldig spesielt. Jeg husker enda følelsen av frykt som gikk gjennom kroppen min da Erik sa jeg skulle løpe 3000 meter på tredemølle. Kombinasjonen kunne ikke ha blitt verre og hadde det vært hvem som helst annen som hadde bedt meg gjøre det, hadde jeg ledd og gått fra stedet. Det er nesten ubehagelig å se det igjen og jeg jeg er litt fristet til å spole over hele scenen. Når jeg etter 900 meter gir meg sitter gråten i halsen, jeg er skuffet og flau. Men det hjelper å se Erik løpe gjennom 3000 meteren. Jeg husker at det var i denne scenen jeg innså at jeg ikke er alene om å synes 3000 meteren er smertefull. «Det skal være vondt…»

«Jeg er modig!, jeg gir meg aldri!», Janteloven velter innover meg der jeg står foran Erik og må rope ut ordene… Men selv om jeg ikke helt klarer å tro på ordne jeg selv sier, glir de litt og litt mer under huden på meg. Med tilrop fra Erik og en forståelse av at det er nå eller aldri, klarer jeg å gjennomføre en 3000 meter på tredemøllen. tre tusen meter nonstop…

Stoltheten og gleden kommer ikke og jeg sitter igjen med en følelse av tomhet og  skuffelse. Jeg holder fast i det kjente, følelsen av at jeg ikke er bra nok. Det tok faktisk flere dager før jeg klarte å glede meg over prestasjonen. Litt etter litt klarer jeg å ta til meg ordene til Erik og metoden han bruker for å nå målene sine. Jeg begynte etterhvert å se at jeg kan være fornøyd med det jeg gjennomfører og sammen med følelsen av «å være god nok» kom også trenings gleden.

Selvbildet mitt endres fra «neeeeei…..» til «JA!»

Jeg får mer troen på meg selv og sammen med troen kommer også drømmen om Forsvaret tilbake. Hindringen som tidligere var der er ikke der lenger. Det er bare meg nå… Så når Erik spør meg om Krigsskolen er et alternativ, så har jeg allerede tenkt tanken og begynt å tro på det. Med lister på kjøleskapet og med klare og oppnåelige mål endres tankegangen min. Selvbildet mitt endres gradvis fra «neeeeei….» til «JA!». For sammen med mitt nye mål, styrkes troen og viljen.

På siste styrkeprøven møter jeg opp med en god følelse, jeg er ikke lenger nervøs, men heller mer gira. Å fullføre en 3000 meter med den følelsen er noe jeg har tatt med meg. Selv på opptaket til gjennomgående Krigskole tok jeg med meg disse punktene:

• jeg må TÅLE smerten
• jeg skal SMILE når jeg løper
• jeg skal fokusere på å komme HALVVEIS – for HJEM kommer jeg ALLTID
• jeg skal NIKKE bekreftende for meg selv, dette klarer jeg!
• jeg skal fokusere på MESTRINGSFØLELSEN av å komme i mål
• jeg skal TENKE positivt; «Jeg er helt rå!», «Jeg gir meg ALDRI!»

Å klare det, DET ER KONGE DET!

Måten å tenke på kan benyttes til mer enn bare fysiske tester. Jeg bruker fortsatt mye tid og må aktivt jobbe med måten jeg tenker på. I en kombinasjon av god hjelp utenfra, egen vilje og mestringsfølelse har jeg det siste året oppnådd utrolig mye og opplevelsene jeg sitter igjen med er fantastiske. Å klare det er som jeg sa på slutten; «DET ER KONGE DET!» Og for deg som lurte,  jeg klarte det, jeg fikk plass på Gjennomgående Krigsskole!

Featured image er hentet fra TV3play.no hvor du også kan se min episode fra Bertrands metode