Frieri i Østmarka

Kim og jeg skulle spise middag ved Ullsrudvannet i Østmarka, i et forsøk på å bli flinkere å komme oss ut, selv i mørket. Å spise middag ute under åpen himmel er en fantastisk måte å tilbringe kvelden på.

Jeg begynte å klargjøre sekken siden jeg var først hjemme. Jeg fant frem kokekar, spisekar og bestikk,  varme klær og sitteunderlag.Mens jeg sto å pakket i sekken kjente jeg gleden spre seg i kroppen. Mat smaker alltid best ute og det er så mye som er godt å enkelt å lage. Vi hadde bestemt oss for wok med scampi.Med ferske grønnsaker (ferdig på pose eller kuttet opp i forkant) og tinte eller halvfrosne scampi går det veldig fort. Ønsker du mer mat skal det ikke mer til enn å forvarme eggnudler som du blander inn til slutt. Voila!

Vi brukte litt tid på å komme oss ut døra. Det hele bar preg at vi ikke er så ofte på impulsturer i vintermørket, men alle må starte et sted. På tur ut måtte vi stoppe å kjøpe gass og ny hodelykt (den gamle hadde gitt opp kampen). Omsider fikk vi parkert ved Østmarkseteren, hvor vi tok på oss hver vår sekk og vandret innover lysløypa. Den deilige følelsen av snø under beina fikk munnvikene mine til å gli over i et bredt smil. Jeg tok meg selv i å undre på hvorfor jeg hadde latt dørstokkmila bli så uendelig lang. Jeg elsker jo å være ute, men innimellom eksamener og en hektisk hverdag tror jeg at jeg tillater meg selv å glemme hvor viktig det er for meg.

Hånd i hånd gikk vi og nøt lyden av snøen som knitret under skoene våre. Den kalde luften bet litt forsiktig i kinnene og det hele føltes deilig forfriskende. Lukten av friluft!

Vi fant et passende sted å lage mat, ikke så langt fra parkeringsplassen. Klokka hadde løpt litt fra oss, så vi var begge rukket å bli veldig sultne. Men hva gjorde vel det, når vi først var kommet ut. Vi gjorde klart liggeunderlaget slik at vi kunne sitte  og fant så frem maten, men da vi skulle koble sammen gassen til brenneren var den borte. Brenneren lå igjen hjemme. Kim ble passe irritert på seg selv, men siden jeg var i lykkerus over å bare være ute var jeg i mitt løsnings-orienterte hjørne. Jeg foreslo like godt at vi kunne spise desserten først, for så å dra hjem og lage middag.

Vi lo litt i barnslig glede over å skulle spise dessert før middag, gammel barneoppdragelse sitter vist godt i. Med hvert vårt deilige sjokoladekakestykke og årets første julebrus som vi delte, satt vi der begge med et stort smil om munnen. Det føltes utrolig deilig å bare sitte der, kjenne på stillheten og mørket. Midt i nytelsen av alt sukkeret fikk vi selskap. En liten mus fant veien til sekkene våre. Den tok seg god tid og vandret litt rundt der, før den forsvant igjen. Selv om det bare var en liten mus, fikk jeg forsterket følelsen av å være en del av naturen.

Plutselig satt han der, nede på kne. Jeg så ned på han og utbrøt «Kødder du???!»

Neglespretten begynte å kjennes og vi ble enige om å pakke sammen tingene våre. Ute i lyset igjen ønsket Kim å ta et bildet av oss med selvutløser. Lite viste jeg om at han satte på kameraet for filming… Jeg sto der så pent oppstilt og ble litt frustrert over at Kim ville ha et kysse bildet, jeg var redd vi ikke ville vises på bildene. Plutselig satt han der, nede på kne. Jeg så ned på han og utbrøt «Kødder du???!» før han rakk å ta frem ringen. Kim så opp på meg og spurte om jeg ville gifte meg med han. Selvfølgelig fikk han et «ja», om enn et gråtkvalt ett… Jeg tror ikke jeg helt klarte å tro det var sant og halvt i sjokk spurte jeg igjen «Kødder du nå?», litt bestemt fikk jeg et «Nei!» og et spørsmål om jeg hadde gitt han et ja. Jeg lo og gråt om hverandre og måtte bekrefte at kjæresten min hadde fått ett ja. Uten sminke, med fjellsko, boblejakke og topplue og i lyset av en hodelykt ble jeg fridd til av kjæresten min. Og i østmarka i 5 minusgrader,  fikk mannen i mitt liv sitt ja.

«Vent aldri på det perfekte øyeblikk. Ta alltid hvert eneste øyeblikk, og gjør det til ditt mest perfekte!» 

Ole Brumm