Jeg har akkurat kommet hjem fra en hyggelig middag med familien til Kim. For meg er familie utrolig viktig og det er litt sårt å ha min egen familie så langt unna. Da er det ekstra godt å ha fått et så godt forhold til min samboers familie, som jeg nå skal bli en del av.
Familie er på en måte stedet hvor jeg henter styrke og inspirasjon. Det er gjerne de som holder beina mine på bakken, når jeg med all min impulsivitet er på tur til å lette. Det hender seg nemlig at jeg fyller hodet med ville fantasier å drømmer, og selv om det er viktig å drømme og ha litt hårete mål, er det likevel greit å ha noen som kan være med å gi det hele et større perspektiv.
Etter at jeg delte av min opplevelse av å delta på Bertrands metode, fikk jeg gleden av at andre har opplevd meg som en inspirasjon. Det er en unik følelse med blanding av skrekk og glede. Jeg har fått så mange fine e-poster og meldinger om hvor inspirerende min deltagelse i Bertrands metode har vært. I de siste dagene har jeg innsett at det er en stund siden jeg har vært min egen inspirasjonskilde. Jeg har latt mørket fått stjele av fritiden min på kveldene og skolen har okkupert tiden hvor det er dagslys.
Men alle dere som har sendt meg oppmuntrende og gode ord har fått meg til å finne igjen løpegleden igjen. Det har vært deilig å starte dagen med en løpetur. Jeg er så heldig å ha en grusløype omkranset av skog. Den er så nært bebyggelse, men likevel klarer denne 3 km lange løypen og gi en følelse av å virkelig være i naturen.
Akkurat nå i eksamensperioden tar jeg alle de små smakebitene av natur og nyter de til det fulle!
Bilder fra eksamenstiden. De to øverste er tatt fra vinduet på biblioteket på Lovisenberg Diakonale Høgskole, tegningen er tidsfordriv når jeg egentlig skulle ha lest til eksamen….