Finnmark

Fredags morgen var baggen pakket og klart, dunjakken var med og lua lå klar i jakkelomma. Jeg gledet meg vilt til endelig å skulle komme meg nordover. Min beste venninne Linn har flyttet hjem til Alta da hun var ferdigutdannet og med min studentøkonomi har det ikke vært så lett å møtes like ofte som tidligere. Men ekte vennskap tåler avstand og telefonen går ofte varm når vi først setter i gang…

Nå skulle telefonen få hvile denne helgen. Flyturen gikk like raskt som alltid. Jeg har en egen evne til å sove meg gjennom lufta, uavhengig av hvor kort eller lang reisen er. Jeg våknet ikke før den hyggelige flyvertinnen (som ikke ønsket å vekke meg) rettet opp stolryggen min. Litt trøtt tittet jeg ut av flyvinduet og ble møtt av synet av snøkledde fjell. Som en fireåring som ventet på nissen satt jeg med en følelse av å nesten lette ut av flysetet. Endelig landet vi og jeg kunne ikke ha komme meg fort nok ut av flyet. Linn var litt forsinket, men jeg hørte et gledeshyl bak ryggen min i det jeg grep etter baggen min. Jeg slapp baggen og kunne ikke ha brydd meg mindre om de som sto rundt, i det jeg kasta meg rundt halsen på Linn. Vi klemte og lo en stund, før vi fortet oss ut i bilen til Gibs. Gibs er hennes 8 måneder gamle, forvokste schæfer valp. Jeg elsker dyr og måtte selvfølgelig hilse på valpen, som slettes ikke ser ut som noe valp lengre. Men vakker er han, med sine stor ører og bamseblikk som titter opp på deg i god tro om at du vil bli hans nye bestevenn. Å så deilig å kose, leke og trene med hund igjen!

Vi fartet litt rundt i Alta og jeg måtte prøve skinnlue – ekte skinnlue slik du bare kan få der nord. jeg prøvde mange varianter, men klarte ikke å bli enig med meg selv. 1800 kroner for en lue er mye penger og ikke så lett å presse inn på budsjettet rett før jul. Det ble likevel et samtale emne under middagen senere på kvelden og det endte opp med at jeg og Linn bestemte oss for å dra til Kautokeino dagen etter. Det finnes vel ikke et bedre sted å dra til for å finne lue?!

For to gode venninner som ser hverandre alt for sjeldent er en og en halv time i bil nesten like bra som å gå tur. Da er hverdagens forstyrrelser ute av bildet og det blir mer rom for å prate, bare være sammen og snakke om gamle minner og nye hendelser i livene våre. Samtalen ble avbrutt av mange av mine «åh’er» og «wow», for det er virkelig vakkert i Finnmark. Hjertet mitt slo salto mange ganger av den vakre naturen og fargespillet på himmelen. På tur inn stoppet vi langs veien på ekte turistvis for å hilse på Reinen. Drømmen hadde vært å kjenne myk mule mot huden, men tamreinen var ikke så tam som jeg hadde håpet. I stedet fikk jeg knipset noen bilder på avstand, mens jeg godsnakket i håp om at de skulle komme litt nærmere.

dav

dav

Etter å ha kjent kuldegradene gjøre fingrene kalde og stive, hoppet vi på ny inn i bilen. Denne gangen på leting etter lue. På turen dit ble det en pitstopp på ei sølvsmie. Det var et flott bygg som lyste opp utvendig og inne var det overveldende. Ikke bare var det stort, men det bar preg av stolthet til egen kultur. Det var de vakreste smykker og brosjer i alle fasonger, det var håndlaget julepynt, klær og annet. Min venninne Linn kunne fortelle at på Kofta (samedraktene) så er det ulike brosjer og sølv som sier noe om en er gift eller ikke. Tenk om vi kunne hatt det på bunaden 😉 Vi var kommet halvveis da vi fant et kakebord. Gulrotkaken fristet veldig og jeg og Linn fant frem en femtilapp, vekslet selv i boksen som sto på benken før vi forsynte oss. Det vitner om en litt annen kultur enn her i Oslo.

sdr

dav

Jeg fikk bekreftet dette med kulturen i Finnmark ytterligere, da jeg og Linn møte en kjenning av henne. Vi spurte om råd for hvor vi skulle finne slike luer og hun hev seg på telefonen for oss. Kort tid etter kjørte vi opp bak henne, til damen som selv lagde luene hjemme. Hun var ikke hjemme når vi kom, men vi skulle bare gå inn. Så da satt vi der, i en fremmeds hus og ventet. Følget vårt holdt oss med selskap og inviterte oss med på sortering og slakt av rein. Vi hadde så lyst, så lyst, men tiden strakk ikke til og vi måtte takke nei. Men for en gjestfrihet!  Til slutt fikk vi prøvd luer i alle slags farger og jeg falt for den beige som det er bildet av lenger opp. Kanskje kan jeg ønske meg den til bursdagen min (20+10…), da hadde det kanskje ikke vært så ille å gå inn i et nytt tiår likevel…. 😉

Akkurat nå drømmer jeg bare om å flytte til Alta, hvor naturen ligger ved dørterskelen og hvor vinter faktisk er vinter…