Klokken var 04.30 da jeg sto opp, etter knappe 1,5 timer søvn. Helt i ørska kom jeg meg opp av sengen, for å gjøre meg klar til avreise. Jeg hadde bestilt taxi for første gang på mange år, i frykt for å måtte slite med 40 kg bagasje, bussbytte og i verste fall ikke rekke flyet.
Taxien kom presis og jeg ankom Oslo S i god tid og ble veldig overrasket over å møte Randi der. Randi er en av oss fem studentene som reiser fra Lovisenberg (LDH). Det var fint å møte noen som er like opptatt av tid som meg og som ikke ser behovet for å løpe til tog og fly, når en bare kan møte opp ti minutter før, eller mer som gjaldt vårt tilfelle.
Vi fikk sjekket inn og sendt av gårde den alt for overlastede bagasjen og kommet oss gjennom sikkerhetskontrollen. Det nye året og en ny frisk start lå i tankene mine hele veien gjennom taxfree og jeg kom meg gjennom, uten å handle noe usunt med støtte fra Randi. «klapp på egen skulder».
Det ble en samlet frokost med alle fem før vi gikk mot gaten. Jeg tok to postafen (reisesyketabletter) og sovnet så fort jeg fikk satt meg til rette i setet. Klarte knapt nok å få med meg et måltid før vi landet i Doah. Den lange ventetiden gikk med til å spise og kjøpe t-shirt fordi jeg slett ikke hadde fulgt mitt eget råd og tatt med meg klær til varmt vær i håndbagasjen. Sånn kan det gå.
3.januar slo jeg opp øynene i det vi landet i Dar Es Salam, på skjermen sto det at det skulle være 29 grader, noe som ble bekreftet da den trykkende varmen slo mot oss på tur ut flyet. Inne i ankomst hallen luktet det søtlig, en fremmed lukt som gav meg følelsen av at det var nå reisen virkelig begynte. Tiden her inne gikk fort, jeg leverte passet fra meg og fikk det tilbake med visa stemplet inn, bagasjen var tatt av båndet og lå klar og ventet på oss. Kort tid etter sto vi 27 spente studenter og ventet på bussen.
Vi gikk i samle flokk bort mot bussen som minnet om en sprek russebuss. Komforten var grei og det var nok plass til at vi alle kunne ha en toseter vær oss. Deilig! Jeg var begynt å bli trøtt igjen, men utenfor vinduet var det en helt ny verdens om holdt meg våken. Byen vi kjørte gjennom var sammensatt av skur og grove betongbygninger, mange med skarpe farger som hadde falmet i solen. Folkene var ikledd alle slags klær, fra helt tildekket til synlige både knær og skuldre. Jeg la nok spesielt merke til det siste, siden vi hadde på forhånd blitt fortalt at vi måtte benytte klær som dekket skuldre og knær.
Neste gang jeg våknet var det brått. Jeg satte meg opp og innså hvor fort bussen kjørte. Jeg strammet til belte og kjente for første gang på reisen at jeg ikke følte meg helt trygg. Men så kom det noen oppoverbakker og bussens egenskaper gjorde at det ikke fikk gått så fort lengre. Da la jeg merke til at det var blitt grønt og frodig på utsiden av vinduet mitt. Husene sto ikke lenger tett, men var plassert litt tilfeldig rundt og gjerne med små fruktboder på utsiden.
Det nærmet seg slutten av turen når vi stoppet i Tanga. Her kom det på en ansatt fra TICC som kunne fortelle at det var 12 km igjen før vi var fremme. Vi hadde blitt fortalt at denne turen tar ca 20-30 minutter og stemningen på bussen ble brått litt lettere, alle gledet vi oss til å komme frem etter den lange reisen. De siste 12 km tok derimot en time, da de flere ganger måtte ut av bussen for å kappe ned busker og greiner, da veien slett ikke var laget for noe stor buss. Men tiden forsvant bare, da vi ble vinket inn av kvinner og barn, sammen med mange “åååh, så søte” ble bussen fylt med latter og glede.
Karibu Tanga – Velkommen til Tanga
Bilder kommer, men det tar lang tid å laste opp! 🙂