Da er tiden her! Dette er uken hvor jeg skal forlate den trygge tilværelsen på TICC, med deilig mat, bademuligheter rett ved, vifte på rommet og ikke minst internett. Nå skal jeg og resten av Marafiki gruppen (marafiki betyr venner) ut å bo hos en familie i en landsby i Tanzania. Vi fem har allerede hilst på far i huset og sett hvor og hvordan vi skal sove, og selv om det ser veldig bra ut, er det likevel en annen standard enn hva vi lever i til vanlig.
Denne vesle karen på 3mnd bor hos familien, han får nå behandling for skabb og jeg tror han vil gjøre livet mitt i landsbyen ekstra fint <3
Personlig er jeg nok mest spent på magen, om jeg tåler og liker maten vi får servert. Språket er jeg også spent på, vi vil nok måtte bruke de få swahiliordene vi kan og resten vil gå på kropp -og tegnspråk. Håper jeg klarer å legge bort fordommer og fremmedfrykt for det som er nytt og uvant, for jeg tror dette er en opplevelse jeg vil lære mye av og huske veldig lenge!
Her er kjøkkenet
Det er lett å føle seg reisevant når jeg selv bestemmer hvor jeg vil dra og hva jeg vil gjøre. I denne situasjonen føler jeg meg derimot ikke så reisevant og kjenner det kribler godt i magen. Kanskje vil jeg i denne uken kjenne ekstra på savnet etter kjæresten, norsk natur og det jeg har hjemme?!
ikke alle er så heldige å ha toalett, så vi ble veldig glade når vi så dette! 😀
Til nå har det vært veldig greit å være borte, det er så utrolig mange inntrykk, så det er ikke så mye tid for savn. Jeg vet at det kan være vanskeligere for dem der hjemme. Kim har valgt å dele litt av sin opplevelse, av hvordan det er å være den som må vente hjemme.
KIM FORTELLER
Jeg tok med meg Vivian for å teste Kollensvevet i høst
Vivian er i Tanzania hvor hun opplever så mye på en gang at hun trolig ikke har den samme opplevelsen av savn som meg. Jeg kjenner at savnet er tilstede hver dag, behovet for en klem og nærhet kjenner jeg på hver time; hele tiden…
Vi har vært forlovet i snart 2 mnd. Jeg synes det føles fantastisk å ha møtt jenta jeg vil dele resten av mitt liv med. Alt føles så riktig. Kriblingen i magen er til stedet, akkurat som den var for 6 mnd siden og den første gangen vi møttes.
Vivian er i praksis i Tanzania og jeg opplever det som en utfordring at jeg sitter igjen her hjemme. At Vivian er borte i tre måneder er vanskelig å takle som nyforlovede. Vi har mulighet til å snakke sammen så ofte at det føles faktisk litt som om hun er her. Samtidig gjør det ting litt verre for meg. Samtalene over Facetime med og uten bilde er ikke det samme som å ha en samtale over middag eller i teltet ute i marka. Hun er så nære, men likevel ALT for langt borte.
På tur i Levanger med tantebarna til Vivian.
Hverdagen preges litt av at jeg vil være tilgjengelig for å ta «telefonen» når Vivian ringer, så da blir det fort mye innetid. Men det er ikke bare negativt å ha frøkna borte, nå er det ingen som maser om rydding, sunn mat og tid ute. Nå kan jeg endelig ta igjen alle seriene og filmene jeg ikke har fått med meg på Netflix og Viaplay. Xboxen får også gått seg varm, da nerden i meg ikke har fått så mye utløp siden jeg møtte Vivian 😃
Selv om det er godt og lettvint å kjøpe ferdigmat, er jeg opptatt av å spise riktig, komme meg ut for å trene og prøver å være mer sosial. Planen er å komme i bedre form og da hjelper det veldig når Vivian allerede gjør en strålende jobb med å opprettholde treningsrutinene sine i Tanzania. Det gir mersmak og motivasjon til å fortsette med treningen!
Vivian er ferdig med praksisen i april. Men jeg får allerede se henne om 60 dager 😉
Oj, så utrulig spennande! Lykke til! Det blir garantert ei tid du kjem til å huske for alltid. Kjenner eg er spent på dine vegne. Kribler faktisk litt i magen, haha. Gler meg veldig til å høre korleis det er.
Hei Marthe =)
Da var jeg tilbake fra en annerledes men utrolig fin uke.
Så lett man kan bli glad i andre mennesker! 🙂
Nå skal jeg prøve å få ned noen ord, mens det enda er friskt i minne.
takk igjen for hyggelig kommentar!
Oj, så utrulig spennande! Lykke til! Det blir garantert ei tid du kjem til å huske for alltid. Kjenner eg er spent på dine vegne. Kribler faktisk litt i magen, haha. Gler meg veldig til å høre korleis det er.
Hei Marthe =)
Da var jeg tilbake fra en annerledes men utrolig fin uke.
Så lett man kan bli glad i andre mennesker! 🙂
Nå skal jeg prøve å få ned noen ord, mens det enda er friskt i minne.
takk igjen for hyggelig kommentar!