Så satt jeg her da, på Liverpool restaurant. African time kan fortsatt vise seg å skape litt trøbbel for en trønder som tenker at tid ikke er veiledende. Jeg i mine turklær, min voldsomme sekk og blonde hår gjør tydelig inntrykk og blikkene faller mot her hvor jeg sitter. Sjåføren som slapp meg av er lettere bekymret for å etterlate meg alene og har alliert seg med en av kokkene på stedet. Jeg har fått streng beskjed om å vente her, så han kan se meg. Selv føler jeg meg passe trygg, lett tilbakelent men litt overvåken.
Jeg satt og skrev mens jeg ventet på sjåføren som skulle hente meg med pikipiki (motorsykkel). Turen hadde vært en fornøyelse så langt, i en behagelig bil og med to voksne sykepleiere som reisefølge. Det ble en tur med erfaringsutveksling, hvor jeg nok var mer mottaker enn giver.
Det tok ikke lange tiden før sjåføren kom inn igjen, denne gangen sammen med en masai. De hadde funnet det like greit å kjøre inn med bil, siden veien nå var tørre og reisefølget mitt hadde lyst å se hvordan det var i masailandsbyen. Jeg var litt skuffet, siden jeg hadde gledet meg til skyss med pikipiki, men etter 500 meter møtte vi på kameler. Wow! Snakk om bra kompensasjon for den etterlengtede motorsykkelturen 😉 Den vakre naturen fikk meg til å smile så godt som hele veien ut til masailandsbyen. Må innrømme jeg ble veldig overrasket over at vi hadde brukt over en time fra Liverpool – det føltes ikke slik. Å kjøre vekk fra det sentrale og lengre og lengre ut i bushen føltes frigjørende. Det er noe med naturen og hvordan den gir meg en følelse av å komme hjem, uavhengig av hvor i verden jeg er.
Mens vi kjørte ble veiene stadig mindre og mindre synlig og enkelte steder var det ikke noe vei. Jeg tok meg i å ubevisst holde pusten, der vi passerte busker og trær i sikksakk. Gjørma fra forrige helgs regn hadde begynt å størkne, men hullene, sporene og sprekkene i veien bød på utfordringer. Heldigvis spilte været på lag med oss og sjåføren gjorde en glimrende jobb.
Vel fremme ble vi tatt imot av kvinner og barn. Uredde barnehender smøg seg inn i mine og snart var jeg omringet av nysgjerrige barneblikk. I en time gikk vi rundt som turister for å se hvordan de bodde. Nysgjerrig tittet vi inn og fant både trebrisker og vanlige senger. Koking foregikk ute hvor ovnen var tre steiner som kokeplate hvor varmen kom fra et lite bål av tørre kvister. I den ene kjelen var de i gang med å koke sauehodet sammen med noen trebiter, det var lokal medisin til en kvinne som var blitt dårlig etter fødsel.
Den første dagen var fylt med mange inntrykk. Jeg ble sittende lenge med kvinnene og prøve å forstå deres kultur dem imellom, men det var ikke så lett. Det opplevdes litt tungt å ikke forstå kulturen og ikke kunne språket. De få frasene jeg kan med swahili gjorde ikke store nytten, siden de fleste snakker bare masai. Heldigvis er karibu (velkommen) det samme…
Jeg ble litt lettet da Peter kom tilbake, det var fint å kunne utveksle noen ord på engelsk og plutselig følte jeg meg som en del av felleskapet. Det tok ikke lange tiden før jeg var invitert med på å melke kyr.
I mørket på flippflopper sklei jeg rundt i kumøkk i et hederlig forsøk på å melke ei ku, som ikke hadde noen intensjon om å la meg gjøre jobben. Her bindes ikke kyrene fast, så det var bare å henge på ferden innimellom kyr og kalver som aller helst ville die når jeg skulle melke. Jeg kjente jeg trampet i noe glatt og varmt og innså det var ei skikkelig kuruke som nå presset seg inn mellom tærne mine. Peter oppdaget hva som hadde skjedd og kort tid etter hadde jeg flere barn som vasket bena mine. Litt illeberørt over å ikke få gjøre det selv sto jeg som hvit rikmannskvinne på tur og ble vasket ren for kumøkk.
Det var tid for dagens siste måltid og jeg laget i stand Real turmat (frysetørket) og gledet meg faktisk litt til norsk mat. Masaiene var ikke helt overbeviste om at jeg hadde nok mat og spurte meg flere ganger om de ikke skulle kjøpe med ris til meg. Det var vanskelig å forklare næringsinnhold når språket og forforståelsen ikke er det samme.
Etter mat ble jeg ble sittende sammen med Peter og de andre mennene på kvelden og kjente jeg klarte å slappe av. Jeg trives nok best sammen med gutta hjemme i Norge også, men var litt overrasket over at det var likt her. Det er et tydelig skille mellom menn og kvinner og jeg fikk tidlig inntrykk av at de ikke sitter så ofte sammen. Jeg aner ikke hvordan det opplevdes for kvinnene, men for meg føltes det naturlig å bli sittende med mennene. Det var et hyggelig selskap hvor det var rom for å spørre begge veier om kultur og hjemland og jeg koste meg stort. Den første dagen ble avsluttet med sang og opptreden av barna i mørket.
Stemning!