Fjelltur med masaiene

Alle inntrykkene fra den første dagen, eselhyl og barnegråt gjennom natten, gjorde det tungt å våkne til en ny dag. Klokken ble syv før jeg tok meg sammen og karret meg opp av sengen. I det jeg så på telefonen sendte jeg noen tanker hjem til mamma som hadde bursdag. Dekning var tilnærmet fraværende, så det fikk duge med noen varme tanker enn så lenge. Jeg begynte å kle på meg, shorts, joggesko og t-shirt, i dag skulle masaiene ta meg med på en liten fjelltopp ikke langt i fra landsbyen.

Jeg kom ut til strålende sol og ivrige barn som kom mot meg. Masaibarna hilser med å bøye frem hodet, slik at de voksne kan berøre hodet lett. Det er deres måte å vise respekt til de voksne på og de voksne viser sin aksept for barna ved å børerøre hodene deres. Det høres kanskje rart ut, men når barna begynte å hilse meg på denne måten føltes det godt, som om jeg var velkommen inn i felleskapet.

Jeg hadde tatt med meg enkel frokost og så meg nå etter et sted å sitte. Før jeg rakk å finne ut av det selv kom et av barna bort til meg med en bøtte jeg kunne sitte på. Det gikk opp for meg hvor klare skiller det er mellom alderstrinn, og hvor naturlig barna gir respekt til de eldre. Kommer det voksne kommer de løpende med noe å sitte på og sitter de på en av bøttene flytter de seg med den største selvfølge.

Jeg observerer kvinnene mens de jobber. De koster vekk husdyrmøkka rundt husene sine, gjerne med et barn rundt beinet eller ett på ryggen. Sykepleierstudenten i meg gremmes litt når barna går barbeint eller krabber over gårdsplassen, som er overfylt av møkk fra både geiter, sau og kyr. Men ingen enser det her. Det er en helt naturlig del av hverdagen og jeg innser at jeg ikke kan tenke på hygiene på samme måten som hjemme her.

Litt lengre innover fløy det tusenvis av hvite sommerfugler rundt oss. Det var som i en film og jeg trodde det nesten ikke

Peter kommer gående sammen med to yngre menn. Han spør om jeg er klar for å gå og jeg kjenner smilet mitt bre seg i det jeg reiser meg og sier ja. Endelig skal jeg få noen høydemeter under beina, etter så mange uker kjenner jeg pulsen stige i ren lykkerus. Det er ikke lange veien, men det er grei stigning og med et barn i hver hand får jeg prøvd meg litt. Jeg nyter å være sammen med barna i naturen. Vi balanserer oss frem mellom steiner og busker opp mot toppen. Jeg kjenner vinden svalt mot ansiktet og kjenner lysten til å løpe mot toppen er stor. Men omsorgen for barna er større og vi går samlet opp til toppen. Jeg holder pusten, ser meg rundt og kjenner en enorm glede av å være på toppen. Liten eller stor, langt eller kort, det har ingenting å si. Jeg er på toppen og kan nyte utsikten utover vakkert landskap med rød jord, frodige og grønne områder og fjell på alle kanter. Jeg er trollbundet.

Etter å ha sittet litt, tatt bilder og kost med den eneste hunden som lot seg klappe vandret vi videre. Litt lengre innover fløy det tusenvis av hvite sommerfugler rundt oss. Det var som i en film og jeg trodde det nesten ikke. Jeg fortet meg opp med kameraet, men før jeg rakk å fange øyeblikket var det over.

Turen ned gikk fort og jeg merket lårmuskulaturen min skalv lett når vi var kommet helt ned. Et sikkert tegn på at det var alt for lenge siden jeg hadde gått noe særlig i helling. Men det er som ei på gruppen min stadig sier «Er vi i Afrika, så er vi i Afrika». Jeg får vente med helling til Kilimanjaro i påska 😉

Etter lunsj fikk jeg låne masaiklær (følte de mente mine egne ikke var egnet), før Peter tok meg med til en litt større landsby hvor swahili folk bor, Peter fortalte at det er her de vanligvis handler maten sin. Vi gikk og satte oss på en kafé, hvor det var TV. Jeg ble sittende bare å se på alle rundt, litt usikker på hva jeg skulle gjøre. Lommeboken hadde jeg lagt igjen og ikke kunne jeg noe språk. Jeg endte opp med å tusle rundt på markedet og ble glad over at masaibarna som går på skole kom og hilste meg. Det er lett å kjenne igjen med sine runde brennmerker i kinnene. Vi var flere steder og mange av masaiene drakk alkohol, mye. Peter fortalte at en av de hadde et alkoholproblem, og at han selv bare drakk vann. Jeg ble sittende å tenke på kvinnene. Peter hadde fortalt meg at deres oppgave var å holde hus og hjem, hente brensel og vann, lage mat, passe på og oppdra barna. Mennene ivaretar husdyrene, i hovedsak kyrene og forvalter pengene. Som en del av deres ansvar innebærer det gjeting, selge og kjøpe kyr, handle mat, slakt og lignende. Jeg er ikke i tvil om at kvinnene har den tyngste jobben og Peter lo da jeg sa jeg måtte ha vært mann om jeg skulle være masai…

På tur hjem spurte de om jeg ville gå de 6km eller om jeg ville kjøre pikipiki (motorsykkel) som vi gjorde inn. Jeg ønsket å gå, det var deilig å bevege seg etter å ha sittet stille mye i landsbyen og jeg opplever ofte at jeg får med meg mye mer av det som skjer rundt meg når jeg går. Vi hadde gått litt over halvveis da mørket begynte å ta oss igjen. Jeg kan ikke legge skjul på at jeg opplever mørket i et ukjent land som litt ubehagelig, så da Peter tok en sjefs avgjørelse og fikse skyss sa jeg ikke nei takk. 

Kvelden ble avsluttet med å prøve meg litt på matlaging. Jeg hadde sagt til Peter at jeg ikke spiste kjøtt etter gårsdagens prøvelser.  Jeg smakte bare på en ørliten bit av geitekjøtt før jeg kjente magen velte seg. Det har noe av samme konsistens som sau, men både lukter og smaker MYE sterkere. Ikke minst er det fryktelig mye fett på geitene her, så smaken sitter veldig i kjøttet. Grøss – fikk gåsehud av å minnes det. Peter syntes tydelig at denne grønne posen (ref. feltrasjon fra dagen før) med mat var nok, så han hadde kjøpt inn grønnsaker og ris. Jeg hjalp til å skrelle og klargjøre maten og koste meg sammen med kona hans, selv om vi ikke snakket sammen. Jeg stusset litt over hvor tilfreds kvinnene virker. De beveger seg nesten ikke utenfor sin egen landsby og gjør nesten de samme oppgavene hver dag, jeg skulle gjerne ha vist hvordan de gjør det. Jeg kjenner min egen rastløshet krible i kroppen bare av å tenke tanken på det jeg opplever som en ensformig hverdag. . .