Gjeting, flerkoneri og slakt…

Det var blitt fredag og nest siste dag hos masaiene. Jeg ble liggende våken en stund og nyte tiden for meg selv. jeg lå å tenkte litt på alt jeg hadde opplevd til nå og gledet meg veldig til denne dagen. I dag skulle jeg få være med å hilse på landsbyhøvdingen, en mann jeg hadde hørt mye  om. I masailandsbyen er det egentlig et flatt styre, som vil si at alle mennene deltar i alle avgjørelser. Likevel er det en som er litt høyere enn de andre. Men først skulle jeg være med å gjete kyr!

 

Behovet for et toalettbesøk var stort når jeg tilslutt karret meg ut av sengen. Jeg kjente jeg kvidde meg litt, for toalettbesøk i masailandsbyen hadde til nå vært noe utfordrende. Ikke fordi jeg ikke klarer å stå på huk og eller ei har jeg problem med å treffe hullet. Men å sitte uten å være tildekket, gjorde at jeg de to første dagene sto over å gå på toalettet for mer enn å late vannet i mørket.Toalettet sto ca midt på øvre del av gårdsplassen og besto av et hull og noe som minnet om starten på et bygg.

Jeg måtte tilslutt krype til korset. Jeg hadde mannet meg opp og tok mot til meg og meldte mitt behov. Peter stoppet meg og så litt rart på meg før han sendte meg avgårde med en av kvinnene. Jeg ble vist vei ned til skogen før hun pekte og gav uttrykk for at her var det opp til meg. Vel skjult av trær og busker fikk jeg gjøre mitt fornødne på akkurat samme måte som jeg så mange ganger har gjort før, på huk bak en busk…

 

Når jeg var betydelig lettere til sinns var jeg endelig klar for å føre kyrne til vann og grønnere områder. Gjeting av kyr er hittil noe av det beste jeg har gjort. Jeg følte meg som i mitt rette element der jeg vandret sammen med masaiene og en flokk kyr foran meg. Dyr og natur gir indre ro og språkforskjeller betyr plutselig ingenting. Masianes språk klukket litt i bakgrunnen, mens jeg nøt synet og følelsen av frihet. Det er ekstremt vakkert her! Den røde sanden du finner overalt, andre vekster og fjell, det er mye frodigere her enn i Tanga. Og overalt finner du spiselige ting på trærne, fra noen små bær som minner om appelsiner, frukt som ser ut som ei mølje når du åpner (ubeskrivelig smak, ikke noe jeg trenger å prøve igjen) til en liten rød frukt som smaker som en blanding av kirsebær og lime. Den siste er helt klart min favoritt!

 

Etter å ha gått en stund kom vi frem til et vannhull. Peter forklarte at det kom av regnvannet, som både kyr og geiter vasset ut i for å slukke tørsten. Ikke lenge etter var vannet fylt av både dyr og lekne masaier. Jeg satt pent på sidelinjen og betraktet synet. Hadde litt lyst til å bli med, men følte meg ikke helt komfortabel av å bade halvnaken med en av masaiene som hadde gitt uttrykk for at han mente vi burde gifte oss. 😉

 

Når kyrne hadde drukket dukket det opp yngre tenåringsgutter som tok over for mennene, de skulle følge opp dyrene mens de spiste for dagen. Sammen snudde vi andre og gikk tilbake til landsbyen. Det føltes lengre å gå tilbake, og selv om jeg fortsatt koste meg skulle jeg gjerne ha vært igjen med dyrene. Men Peter mente jeg ikke måtte utsette meg for så mye bevegelse i den intense varmen. Vel fremme ble vi møtt av alle kvinnene som sa enten -pole, -pole sana, som betyr; -beklager», -beklager så mye. Jeg så bort på Peter, litt undrende og han forklarte at de beklaget at jeg hadde måttet gå så langt. Jeg smilte og takket, samtidig som jeg ble litt nysgjerrig på om de viste hvor langt det egentlig er. Jeg følte meg ihvertfall ikke spesielt sliten, selv om jeg nøt å sitte i skyggen. Tanken slo meg at jeg har fått høre av mennene at jeg har en sterk kropp og spørsmål om jeg trener. Samtidig tror de ikke noe på at jenter kan være med gutta uten å bli mye mer sliten. Jeg ble derfor ofte spurt om jeg var både sliten og trøtt når jeg var med på noe som var noe særlig mer enn å sitte.

Jeg trives best med mennene og hadde selv ikke etter tre dager helt klart å knekke koden hos kvinnene. Kanskje fordi jeg ikke klarer å identifisere meg med de? Jeg er veldig overrasket over hvor tilfreds de er med dagene sine. Hver dag gjør kvinnene det samme, samler ved, henter vann, lager mat, vasker og passer barna.

Mennene farter mye mer, deres hovedansvar er å ivareta dyrene, i hovedsak kyrne og forvalte pengene. Men barna gjør også veldig mye, eksempelvis er det de som ivaretar geitene og bistår de voksne i det meste. De leker også en hel del, men de er pliktoppfyllende og flinke barn. Hierarkiet mellom alderstrinn er veldig synlig. Barna må gi fra seg det de sitter på om det kommer voksne. Og i respekt hilser de ved å bøye seg frem så de voksne kan berøre hodene deres. Der jeg bodde gjorde også de små barna det for meg, en ganske god følelse.

Etter å ha hvilt på et kuskinn under det store treet, som er en samlingsplass i landsbyen, var det tid for å hilse på høvdingen. Det var bare jeg og Peter som gikk denne gangen og det ble en veldig hyggelig gåtur i skumringen. Vi gikk mellom mange hus og møtte mange kvinner og barn før vi til slutt fant høvdingen ute på marka med enda flere barn, kvinner og ett stort antall geiter. Høvdingen er en veldig høy mann, som rager over de aller fleste, han har et varmt ansikt og ser ut som om han er i slutten av 60 årene (fikk senere høre at han var 78!). Mannen som kom i mot oss med et barn i hånden viste oss stor glede og sa mange ganger -karibu sana (velkommen så mye). Jeg hadde tidligere blitt fortalt om at han har seks koner og 44 barn (!) og de fyller tilsammen med sine dyr en helt egen landsby! Men å se det med egne øyne, det er jo bare helt vilt! Det er likevel tydelig at selv om det er lov å gifte seg med så mange man vil for begge kjønn, så synes også andre at det er mye. Jeg spirte Peter på tur hjem om hvordan han kunne holde alle konene sine lykkelig, men da lo Peter og ristet på hodet, nei det skjønte ikke han heller…

 

OBS! Bilder fra slakten vil bli vist under teksten OBS!

Vi kom på gårdsplassen da vi så mange menn som var samlet, Peter sa de var igang med å slakte og jeg ville veldig gjerne se hvordan dette foregikk. Siden jeg vet de hallal slakter synes jeg det var veldig greit å slippe akkurat den delen. Når jeg kom var sauen allerede avlivet og lå på rygg, klar for å bli flådd og partert. Jeg satte meg ned sammen med det som var 15-20 menn litt til og fra og mange barn. Med dårlige lykter lyste de opp under arbeidet, men det var veldig vanskelig å se noe i det dårlige lyset. Jeg løp opp å hentet lommelykten min og det brått mulig å se noe.

Det er ganske imponerende hvor effektivt og pent de fjerner skinnet, før de starter med voming og partering. Alt fettet ble skåret bort og lagt i en kasserolle, det benyttet de til å lage olje. Magesekken ble tømt og rengjort, leveren ble levert til kvinnene da den var spesielt til dem, hjertet og blodet ble spist og drukket mens det enda var varmt, rett fra dyret. Lungene sendte de rundt for å teste sin egen lungestyrke og det ble en del latter av det. Hodet, lår og ryggmarg ble lagt i bøtte og hengt opp til neste dag. Når jeg var midt i det føltes det hele ganske naturlig og ikke spesielt ekkelt eller overraskende. Jeg ble ikke spurt om jeg ville smake blod, og synes det var helt greit å ta del i det fra sidelinjen. Når jeg nå legger ut bildene opplever jeg de helt annerledes og synes det er rart å se tilbake på, at det nærmest føltes naturlig.

Dette var en festaften hvor det fråtses i kjøtt og det er dagens ene ingrediens i middagen. Kvinnene holder seg unna denne festen, men synger med barna og tar i mot det de får servert av barna som løper i mellom. Jeg som ikke spiser kjøtt i masailandsbyen får servert chapati (en form for litt tykkere salt lefse) som Peter har kjøpt spesielt for meg og chai latte som kvinnene har lagd til meg. Jeg vet jo jeg ikke burde drikke teen, men tar noen sipper for høflighet skyld, før jeg får gitt den til en av mennene. Jeg følte meg veldig godt ivaretatt og ønsket ikke å fornærme noen.

Jeg nøt siste kvelden med å dele potetgull i mørket med familien til Peter, mens mennene gjorde sitt nede på slakteområdet. Hun er en vakker og stillferdig dame, som får meg til å føle meg velkommen, selv om vi ikke kan noen ord av samme språk…

 

 

 

 Tankene jeg skrev på hjemturen 

Jeg sitter på bussen hjem og føler meg trist. Jeg er blank på øynene når jeg nå er på tur hjem fra en av mine beste opplevelser.. Har nesten gråten i halsen. Disse menneskene har gjort så inderlig stort inntrykk på meg <3 Jeg er utrolig takknemlig for at Peter kjørte meg rundt i landsbyen så jeg fikk sagt hade til alle sammen før jeg dro. For jeg har hatt en ubeskrivelig opplevelse som jeg ikke ville vært foruten. Jeg hadde ikke forventet å bli så glade i noen i disse tre døgnene, men hjertet mitt banker for dem alle sammen. Oppegående, arbeidsomme og omsorgsfulle mennesker. Dette glemmer jeg aldri!

Asante Sana – Tusen takk