For en uke siden var jeg i programmet som heter School Health. For meg har dette vært det programmet jeg har opplevd som mest utfordrende, og derfor har det også tatt litt lengre tid før jeg har delt det. Jeg vil gjerne kunne si at jeg bare har gode opplevelser her nede og når ting er utfordrende må jeg fordøye opplevelsen, slik at jeg får et mer nyansert bildet over det jeg har opplevd.
School Health – Hva handler det om?
School health handler om å ivareta skolebarns helse og er i hovedsak for barn i alderen 6 til 15 år. Ved å oppsøke skolen møter vi større grupper barn og kan jobbe mer effektivt, enn om vi skulle ha reist rundt for å finne barna. Det er også en videre oppfølging fra programmet Children under five, slik at det er med å sørge for kontinuitet i arbeidet. Vi startet med å dele gruppen vår inn slik at vi jobbet to og to. To av de små gruppene intervjuet skolebarna, mens den siste gruppen stelte sår. Intervjuene har til hensikt å avdekke barnets helse -og ernæringsstatus samt hjemmesituasjon. Skulle det dukke opp barn med større problematikk er det slik at programområdene jobber tett sammen og et barn kan bli overført fra et program over i ett annet. Eksempelvis er det ikke uvanlig at barna som havner inn under Family support kommer fra school health. Det gjør at det er enda mer meningsfylt å jobbe på denne måten, for om det ikke er alle er det ihvertfall ett og annet barn som får en litt bedre hverdag.
Hva er vår oppgave?
Vår oppgave er å observere, lytte, intervjue, behandle og dokumentere funn. Ved å observere skolemiljøet kan vi oppdage også de barna som ikke er så synlige. Observasjoner av hud, munn og tenner samt barnets opptreden kan også gi mye og god informasjon. Gjennom intervjuene kan vi få svar på viktige spørsmål som kanskje ikke er synlige for oss, som eksempelvis familiesituasjon og ernæringsstatus. Ved å behandle sår og gjøre oppfølging ved behov, unngår vi at det blir forverring og/ eller vi oppnår å ferdig behandle sårene. Dokumentasjon er viktig for oppfølgingen og gjør det mulig for oss å skape kontinuitet i arbeidet. Dokumentasjon er også viktig for å kunne se statistikk over sår og behandlinger.
Første møte
Jeg hadde gledet meg veldig til å komme i gang med skolehelse og følte introduksjonen tok veldig lang tid. Jeg forstår viktigheten av å vite hva man går til og klarte derfor å holde fokuset på plass. Når vi skulle dra innså jeg fort at dette var et programområdet hvor det er mye å holde orden på. Vi måtte ha med oss stoler, bord, vekt, målebånd og utstyr for å stelle sår med. I tillegg kom intervju -og dokumentasjonsskjema i alle mulige retninger.
Vi kom frem til skolen og begynte å sette opp bord og stoler, mens flere og flere barn flokket seg rundt oss. Jeg valgte å inkludere barna og lot de ta del i å sette sammen bordene og bære ut bordben fra bilen. Da fikk jeg også mulighet til å komme litt tettere på dem og observere gange, se etter sår og om de var trygge, glade, sjenerte og annet. Når alt var klart ble det slik at jeg skulle være med å stelle sår. Jeg har stelt en del sår tidligere, både i praksis men kanskje aller mest vonde ben i Forsvaret. Taiping av vonde ben er noe jeg føler meg ganske trygg på, selv om tryggheten forsvant litt når jeg tittet ned i utstyrsboksen. Det var mange ukjente produkter og veilederen vår hadde tatt med seg noen barn som måtte på sykehus og reist. Så der satt vi to stykker med hvert vårt barn med sår og skader og en boks ukjent utstyr. Jeg husket at noe av utstyret hadde blitt presentert, og produktene med jodd var ikke så ulik de jeg er kjent med å benytte på hest. Det var bare å brette opp ermene, her var det å lære gjennom “hands-on” som vi sier i Forsvaret. Jeg kan nevne at jodd er ekstremt effektivt for å fjerne nekrose (dødt vev i sår), og slik jeg ser det, ikke noe å benytte i sår med frisk sårflate. Mange reagerer også allergisk på jodden, som læreren min fortalte meg er en av grunnene til at det ikke benyttes noe særlig i Norge.
Jeg ble litt overrasket over å se så mange verkende sår hvor flere var fylt med nekrose. Jeg tenker det er en sammenheng med flere ting. Mange har dårlig hygiene og at det kanskje ikke er noe tradisjon for å rengjøre og dekke til åpne sår. Fluene er også et problem og infeksjoner og lukt i sår tiltrekker seg enda flere fluer som fører til en vond sirkel med dårlig tilheling. Mange av barna går uten sko og har flere sår under beina som gjør tilhelingen ekstra vanskelig. Vi ser også at den kulturelle forskjellen i hvordan folket lever i nuet, har en stor innvirkning. De venter lengre med å gå til legen og tar lettere på sår og skader enn hva vi gjør hjemme i Norge.
Den første dagen gikk fort og jeg følte at jeg hadde fått gjort noe for disse barna da vi var på tur hjem. Mange stygge sår var blitt rengjort og smurt med salve, samt dekket til. Og mange små ubetydelige sår hadde fått kjærlighet og plaster.
Utfordringer ved School Health
Dokumentasjonssystemet: Jeg synes det som krevde mest av meg i skolehelsen var å tilpasse meg systemet. Det var vanskelig å oppleve at intervjuet samme barn flere ganger fordi det ikke var noe system å dobbeltsjekke i. Med tanke på den korte tiden vi er i programmet føltes det meningsløst å intervjue samme barn to ganger, når vi kanskje kunne ha nådd ut til et annet barn som trenger hjelp. Vi opplevde også at vi dokumenterte mye dobbelt, men at ting falt litt mellom fordi det var for mange skjema å holde styr på og vi savnet et navnsystem hvor vi kunne lete opp om barna hadde fått noe tidligere behandling eller annet. Vi er vant til et alfabetisk system, noe jeg opplever at fungerer godt, mens her brukes et tallsystem som jeg i løpet av mine seks dager ikke klarte å forstå skulle fungere. For vi husker ikke barnas nummer og det gjør ikke de heller.
Kommunikasjon: Jeg opplever at det kanskje også kan være kulturelle forskjeller, men vi har i dette programmet fått lite informasjon. Mange ganger har vi sittet i bilen og trodd vi skulle en ting men endt opp et annet sted. Vi har måttet finne opp spørsmål og intervju på sekunder, fordi vi har plutselig stoppet og fått høre vi skulle intervjuet et barn som en del av oppfølging. Her hadde det vært ønskelig å få vite det før kjøreturen startet, slik at vi kunne ha lest oss opp på journalen til vedkommende før vi kom frem. Jeg synes det har vært utfordrende å vite om kommunikasjon handler om kulturforskjeller eller forventninger til hverandre. Jeg gjorde et forsøk på å ta opp nettopp dette men opplevde språket skapte misforståelser oss imellom.
Positivt med School Health
Vi når ut til barna: Gjennom dette programmet når vi ut til barna og vi har opplevd at vi har funnet et barn under intervju som nå er under vurdering til å havne under Family support eller et av disse ungdomshjemmene. Det er nettopp dette som gjør det så givende, når jeg opplever at vi gjør en endring. Følelsen av å gjøre det mulig for ett eller flere barn å få en litt bedre hverdag oppleves som meningsfullt og givende.
Tidlig endringsarbeid: Vi har blitt fortalt at det i Tanzania er ca. 50% av befolkningen under 15år, som et resultat av HIV og AIDS problematikken. Det vil si at det er barn og ungdommen som er fremtiden og jeg tror det er viktig at vi satser på dem når vi jobber fremtidsrettet. Ved å være tilstede på skolen kan vi være med å starte en endring. For eksempel snakke om hygiene, tannhygiene eller snakke om hvor viktig det er å drikke nok vann.
Vi samlet inn flasker som vi gav til barna, og med hjelp av tolk fikk vi vist dem at ca. en og en halv flaske er hva et barn bør drikke hver dag. Vi hadde også en kampanje om tannhygiene hvor vi gjennom bilder, sang, samtale og spørsmål med premier lærte barna om tannhygiene. Jeg opplever at barna lærer og ved å oppmuntre til å besvare spørsmål på slutten følger de også mere med. Det er en utrolig morsom måte å jobbe på og jeg har tenkt mye på om dette skulle hatt en større plass i norsk skolehelse også.
Hva lærte jeg
Barns behov for nærhet: Jeg lærte at barn i Tanga ofte opplever å må klare seg mye selv når de begynner å gå. Vi ble fortalt at dette handlet om at mor gjerne hadde et barn til på vei eller kanskje allerede hadde fått et barn til, når det ene barnet hadde lært å gå. Barnet går da fra å bli båret av mor eller hengt på mors rygg, til å i hovedsak bli passet på av andre barn. Vi så det spesielt godt ved at barna i skolen ofte søkte oppmerksomhet hos oss voksne gjennom å si de har vondt, selv om de kanskje ikke har det. Jeg opplevede det at de hadde behov for å bli stelt med og at det å få sitte i en stol hvor det er en til en kontakt var veldig positivt, og de samme barna kom tilbake med små sår eller gamle arr som ikke hadde behov for stell. Vi hadde også tilfeller hvor barn som ble intervjuet ikke klarte å sitte stille og hadde store vansker med å konsentrere seg, ble nærmest helt rolige om de fikk sitte i fanget. Jeg opplever det som oppsiktsvekkende at behovet for voksenkontakt er så stor, at barna nesten gir blind tillit til oss som kommer for å få lov å holde i en hånd eller være nær oss. Hjemme i Norge betyr barna alt og veldig mange foreldre strekker seg langt for å være tilstede for barna sine i alt de gjør. Jeg opplever at vi hjemme kanskje gjør litt vel mye for våre barn, men det er likevel en balast å ta med seg tidlig i livet med den brå overgangen fra mye nærhet til lite.
Sammenheng mellom fattigdom og helse: Jeg opplever at jeg kan se en sammenheng i hvordan hjemmets økonomi påvirker barns helse, også i skolen. Mange barn hadde modifisert skoleklærne sine, fordi di ikke lengre passet. Jeg kan tenke meg at det har en sammenheng med at det er kostbart å kjøpe nye skoleklær når barna vokser ut av de klærne de allerede har. Jeg har også blitt fortalt av veilederne at skoleavgiften øker når barna går fra primary school til secondary school. Jeg observerte at mange av barna som hadde klær som var hullete, ødelagt eller for små så ut til å ha dårligere tannhygiene. Når vi spurte de om de pusset tennene svarte de ofte at de gjorde det, selv om tannstatus var dårlig. Dette var en av grunnene til at vi valgte å kjøre en liten campaign på tannhygiene hvor vi kjøpte inn og gav ut tannbørster til noen av barna.
Kreativitet: Jeg opplevde det som svært utfordrende med dokumentasjonssystemet, som var vanskelig å forstå og tok mye tid å både sette seg inn og skrive, med tanke på hvor kort tid vi har i programmet. Jeg tror det kan være lett å tenke at det er så kort tid vi skal være i programmet og derfor bare følge strømmen. Vi i gruppa hadde to dager lengre hvor vi fikk bli ytterligere kjent med programmet og ønsket derfor å se på om det var mulig å gjøre noe med det. For å lage nye skjema, som kunne være egnet som et arkivsystem og ikke data som vi er hjemme i Norge, krevde det at vi måtte tenke nytt, enkelt og praktisk. Jeg opplevde at gjennom å jobbe kreativt for å se etter nye løsninger ble jeg også bedre kjent med programmet. Vi hadde fokus på å presentere problemområder med løsninger vi selv så på som gode alternativ. Jeg tror det ofte gir et mer helhetlig perspektiv når jeg selv må ta tak i problemområdene jeg skal presentere.