En uke på helsestasjonen – Tanzania

Children under five & Pregnant Women

Det føltes veldig godt å ta på seg sykepleieuniformen denne mandagsmorgenen. Jeg gledet meg veldig til å dra på helsestasjonen. Føle litt på å gjøre litt mer rent sykepleietekniske ting. Mama Mariam skulle være vår veileder denne uken. Hun er en varm og humoristisk kvinne med mange år som helsesøster. Hun er opptatt av at vi skal lære og se mest mulig, men har også rom for å diskutere kulturforskjeller og har innsikt i at mange ting kan oppleves vanskelig for oss studentene.

Første møte

Jeg startet med å være med å veie barn, hvor vi skrev ned og tegnet kurver. Litt humoristisk er det at de benytter seg av en hengende vekt med krok, som er helt lik den vi bruker på sauene hjemme på gården til min far. Men det å veie barna er veldig viktig her i Tanga. Mange barn er feilernærte eller underernærte. Ved proteinmangel vil vi kunne se tegn på at barnet kan virke apatisk, være irritert og rastløs. Har barna blant annet ødem og svekket motstandskraft er det tegn på fremskreden proteinmangel og de kan i verstefall få varige følger. Ved underernæring er barna tynne og kan fremstå som slappe. I kurvene vi fylte inn var det merket av med farger når barnet kom i faresonen eller var normalvektig. Men på denne helsestasjonen var det overraskende mange barn som var over kurven. Mama Mariam fortalte at vi var i et område med litt bedre økonomi og at det derfor var mye færre undervektige barn her. Ved alle tilfeller hvor kurven hadde falt over lengre tid eller barna var enten i faresonene eller underernærte tok Mama Mariam de til siden og snakket med dem.

Etter veiingen tar mødrene barna med til vaksinering. Det er litt forskjellig hva barna skal ha i forhold til alder og hva de har fått tidligere.De får blant annet BCG som gis subkutant, så tynt under huden at det ikke var en oppgave jeg ønsket å prøve meg på. Når den er innført riktig kunne vi se væsken på undersiden av huden. POLIO ble også gitt og en blandings vaksine med flere vaksiner i ett. I tillegg fikk barna tilskudd av vitamin A i dråpeform (oralt). Det er svært tett oppfølging og frem til barnet fyller fem år kommer de en gang i måneden.

Mama Mariam fant frem sprøyter og viste oss hvordan hun jobbet. Jeg kjente meg uvel og kjente at dette var utenfor min komfortsone. Jeg er veldig glad i barn, men har aldri hatt noe stort ønske om å jobbe med syke barn, og nå fikk jeg kjenne litt på hvorfor. Den litt for store nåla i den bittelille lårmuskelen fikk barnet til å storgråte. Og når de var ferdige sto neste klar. Det var et rullebånd og ingen trøst eller støtte til mor, slik det er hjemme. Plutselig dro Mama Mariam meg i armen og plaserte sprøyten i hendene mine. Mens hun pekte og holdt delvis sammen med meg, fikk jeg satt min første intramuskulære sprøyte på en baby. I øyeblikket glemte jeg alle ubehagelige følelser og smerte på vegne av barna. Jeg var så utrolig opptatt av å gjøre oppgaven min riktig. Ett barn ble til mange og med en sprøyte i hvert lår fikk jeg tilslutt litt mer selvtillit og jobbet mer selvstendig. Jeg kjente mestringsfølelsen komme når dagen nærmet seg over.

 

Hjemme i Norge hadde vil villet benyttet hansker ved vaksinering. Vi har også flere sprøytespisser som er tilpasset de ulike størrelsene på muskulaturen. Her må disse vurderingene gjøres av den som setter sprøyta, skal jeg benytte hele spissen, eller må jeg stoppe før den tid. Jeg syntes det var krevende, men det er utrolig hvor tilpasningsdyktig der er mulig å være når en må.

 

Uken gikk fort og hele tiden gikk vi med et håp om å få se en fødsel. Endelig kom det skrik fra fødestuen og fem spente studenter sto pinneklar for å få dette med seg. Riene rev og smerten sto skrevet i kroppen på kvinnen. To av mine medstudenter var allerede inne hos kvinnen når jeg kom. En sykepleier satt på en stol og virket i mine øyer ganske uinteressert, før hun begynte å rope om at vi måtte bruke hansker. Vi ble fortalt at hun var HIV positiv og det var årsaken til å bruke hansker. Etter hva jeg så ønsket mine medstudenter bare å holde henne i hånden og massere ryggen hennes, for å lette smertene. I forhold til hva jeg vet om HIV smitte, så jeg ikke helt behovet for å benytte hansker. Den fødende kvinnen gav uttrykk for at hun ville bli massert i ryggen, men sykepleieren ba oss gjentatte ganger stoppe. Jeg så frustrasjonen hos min medstudent som så gjerne ville gi kvinnen god sykepleie, men ble nektet av uforståelig grunn. Jeg kjente selv frustrasjon og fortvilelse. Når sykepleieren skulle snakke til pasienten sto hun bak ryggen hennes og et godt stykke unna. Ikke en gang gikk hun inn til henne og snakket ansikt til ansikt. Flere ganger forsvant hun og ble borte lenge av gangen Hadde ikke vi sykepleierstudenter vært der hadde kvinnen ligget helt for seg selv.

 

Vi har blitt fortalt at mange har med seg familie på sykehus, for å ha noen til å stelle for seg. Men jeg er likevel overrasket over hvor lite omsorg denne kvinnen ble vist. Vi snakket mye om dette, hvordan hun opptrådte og om dette var bare kultur eller sykepleieren som individ. Å se noen virke uengasjert og vise lite omsorg til et annet menneske i en krevende situasjon, strider i hvert fall mot etiske prinsipper vi lærer om på sykepleien. Men jeg tror jeg kommer til å huske det aller best, fordi det ikke er forenelig med egne grunnleggende verdier, hvor omsorg står sentralt.

Vi fikk heldigvis hilse på et nyfødt barn likevel, holde og kjenne lukten av den lille. Så uskyldig, liten og vakker <3

Utfordringer i praksis

Sykepleie til gravid: å se behandlingen av den gravide HIV-positive kvinnen få det jeg opplevde som dårlig behandling og bli nektet å utøve hva vi mener er god sykepleie.

Rullebånd: jeg opplevde det som utfordrende å ikke ha tid til å gjøre mor og barn trygg før vi vaksinerte. Jeg kunne se mor se en annen vei og være tydelig opprørt under vaksineringen og de gikk derfra med et gråtende barn.

Positive opplevelser i praksis

Språkforskjeller: opplevde mestring ved å kunne telle på swahili og derfor oppgi barnets vekt på egnet språk.

Vaksinering: Å mestre å gi små barn og babyer nødvendige vaksiner, selv om det var følelsesmessig krevende.

Innsikt: Å få innsikt i hvordan de jobber på helsestasjon og at de følger opp barna hver måned.

Familyplanning: at de gir gratis prevensjon og tar opp konsekvensen av mange barn med kvinnene etter fødsel.

Tiden flyr

Tiden flyr her nede og åtte uker har gått siden jeg dro hjemmefra. Det er nå bare en uke igjen med praksis, noe som føles veldig lite. Programmet med barn under fem år og gravide er omfattende og interessant og jeg skulle gjerne hatt mye mer tid.

Men helg er alltid deilig, spesielt når du kan runde av uken med en tur på sandbanken 😉