Jeg sier som Hunter S. Thomas;
If it makes my heart race – it’s probably worth doing...
Følelsen av å gjøre noe litt utenfor boksen, ja rett og slett være litt «crazy» kan være utrolig befriende. Og i dag var det akkurat det jeg trengte.
Jeg og Dina, som er en av de nye studentene hadde avtalt å stikke ned til byen i dag. Jeg spurte om hun var med og kjøre pikipiki, og jadda det var hun med på. Jeg gikk til masaiene i porten og lurte på om de kunne hjelpe meg, det er nemlig slik at TICC ikke ønsker å bestille motorsykkel til oss studentene fra resepsjonen. Det er på eget ansvar 😉
Vi fant frem langbukser og sto klare i porten. Akkurat da gikk det opp for Dina hva hun hadde sagt ja til. Gleden var stor over at hennes iver over å trå ut av Komfortsonen er like stor som min. Motorsykkelen kom og vi begge satte oss på. Jeg tror jeg hørte Dina sin trillende og svært smittende latter i øret hele veien bort til Mwahako landsby. Der gikk vi av for å ta den lokale bussen.
Vi skiller oss litt ut både med tanke på klær, hudfarge og blondt hår og blikkene faller nok lett i retning oss. Men folk er vennlige og hjelpsomme. Bussen ble etter hvert overfylt og vi måtte gi plass til de voksne (ja for her går det på ansiennitet!), med ryggen vendt mot kjøreretningen, med rompa plassert ytterst på en smal planke og med hånda ut av vinduet som støtte følte jeg at jeg tok del i kulturen. Dette er en liten bit av Afrika.
Jeg tenker på hvordan vi lever det glade rikmannsliv inne på TICC, hvor maten blir servert, rommene vasket (hver dag!), sengen redd, hvor vi trygt kan bade og spankulere i de klærne vi ønsker og hvor vi kan kjøpe drinker, fancy kaffe og snacks etter ønske. Rundt området er vi beskyttet av masaier og deres vakthunder. Tanzania, Afrika er ikke inne på TICC, det er et feriested som skjuler sannheten og lar oss leve i en egen ferieboble.
Dalladallaen (bussen) kjørte ned langs gatene med døren åpen og inn og ut hoppet det mennesker. Både jeg og Dina nøt inntrykkene uten å prate stort. Vi betalte sjåføren de 400chillingene (som er litt i underkant av 2kroner…) som turen koster og fortalte at vi skulle til «shopping kumi na tatu». Sjåføren skjønte at dette var mitt forsøk på å fortelle at vi skulle til shopping gate 13, og vi ble sluppet av like ved.
Gatene er fylt med folk og vi ble ønsket velkommen inn hvor hen vi gikk. Det er ingen tvil om at folket i Tanga er glad i å pynte seg, for kjoler, topper og bukser blinker i alle slags farger. Innimellom fant vi små skatter som også passet den norske smaken. Jeg for eksempel falt for en dødskul caps av merket Rabe Rand. Den er sort med flat brem og med sykkel – Tanga’s store fremkomstmiddel på forsiden. Måtte ha den!
Etter å ha trasket gatene opp og ned i varmen fant jeg en singlet med blomster i deilig stoff. Ryggen min var mildt sagt gjennomvåt og med kroppsspråk og litt engelsk fikk jeg komme bak disken for å bytte. Vi lo oss halvt i hjel der vi satt bak disken og byttet klær, i et land som har noe strenge regler for kvinnens bekledning… Tenk om noen hadde sett oss…
Dagen hadde til nå vært helt fantastisk og vi var ikke i tvil om hva slags transportmiddel vi ønsket på turen hjem. På hver vår pikipiki lo vi og koste oss hele veien tilbake til TICC, og vet du hva? Det gikk utrolig bra, vi trengte ikke en gang å si «pole-pole» (rolig).