Kilimanjaro – Machame route

The roof of Africa – verdens syvende høyeste fjell og verdens høyeste frittstående fjell ruver 5895 meter over havet. Det finnes mange ruter opp, men Machame -ruten eller whiskeyruten som den kalles er kjent for å være en av de mest spektakulære. Vil du se stor variasjon i naturen, prøve deg på litt utfordrende terreng og se the summit (toppen) fra flere sider er det denne turen du bør velge. Vi er i hvert fall veldig fornøyd med vårt valg…

Hvor langt vi skulle gå

Fornøyd gjeng klare for avmarsj

DAG 1

Du starter ved Machame gate på 1800m og går opp til 3100 meter over havet, hvor Machame camp ligger. Distansen er 11km og det forventes å bruke mellom 5 og 7 timer gjennom regnskogen.

Da var turen endelig i gang. I skrivende øyeblikk er vi på 2260moh. og klokken har akkurat passert 15.00.  Vi er fire i vårt reisefølge, mamma, Kim, Klara (svensk jente som passet godt inn i vårt reisefølge) og meg, som nå nyter lunsjen vår. «Pole pole» som betyr rolig er vårt hoved fokus når høydemeterne sakte men sikkert øker. Våre portere (bærere) har gått i forveien, mens guidene Mike, Josef og Orio tar hånd om oss når vi nå skal utfordre kroppen på høydemeterne. Jeg kjenner smilet bre seg over at turen endelig er i gang og regnskogen som er så frodig og vakker. På de litt flatere partiene kjenner jeg hvordan gleden bobler over og pusten bedrer seg. Da kan jeg ikke annet enn å stemme i en trall.

Etterhvert er det mulig å  skimte toppen mellom trærne. Sammen med utsikten av selveste målet kommer smilet og jeg kjenner hjertet hoppe over noen slag. Det er noe med fjellet som gir meg en indre glede og ro som ikke kan forklares med ord. Mot slutten av etappen kunne vi kjenne lukten av kaffe. Jeg tror oppriktig at lukten løftet oss gjennom de siste meterne før vi sto midt i campen. Guidene gav oss hånden og gratulerte oss for å å ha kommet til Machame camp, turens første camp.

Poppkorn og kakao fikk vi før lunsj når vi kom i campen

veldig fornøyd med kakaoen 😉

Endelig var vi fremme – for en dag! Mamma har virkelig kjempet i dag. På siste delen av etappen gikk pulsen i været og hun innså at sekken var pakket alt for tungt. Gleden var desto større når vi endelig kom frem. Jeg slet med å holde igjen tårene når mamma selv lot tårene falle i ren glede og mestringsfølelse. En gruppeklem måtte til før vi kunne gå inn og signere oss inn i campen. Dette øyeblikket glemmer nok ingen av oss.

Hvor du enn går, så ta med deg hele ditt hjerte.
Konfucius, filosof 551-479 f.Kr

DAG 2

Fra Machame camp på 3100m til Shira camp som ligger 3810 meter over havet, er distansen 5km. Terrenget kalles moorland, som vil si åpent landskap med lyng og mose. Her beregnes det å bruke 4-6timer på grunn av terrenget som går til dels opp og ned over små berg.

Da var dagen plutselig over. Det har vært en bratt stigning i dag, men kroppen har føltes fin. Jeg føler beina er sterke og pust og puls har vært veldig bra. På 3600 moh. hadde vi en stopp hvor vi sjekket oksygen metningen (O2 saturasjon). Da lå jeg på 98% som er veldig bra, og jeg kjente at jeg var lite påvirket av høyden.

Mamma fikk derimot virkelig kjenne på høydesyken i dag. Det startet tidlig med smerter i lysken og selv om pust og puls var langt bedre i dag kom svimmelheten som kastet over henne. Hun forklarte at hun følte seg uvel, nesten som om hun var full. Midtveis falt hun litt sammen og begynte å hyperventilere. Jeg satte meg ned og pustet sammen med henne og det gikk fort over. Likevel ble jeg bekymret.  Mamma hadde da en oksygenmetning på 86% målt på fingeren, men på venstre ben hvor smerten satt, var metningen bare på 76%. Når vi så begynte å gå igjen fikk hun en intens hodepine og som følger av følelsen av å oppleve seg selv som full ble hun ukritisk. Hun sa det selv flere ganger at hun merket hun ikke klarte å gjøre gode vurderinger, men at hun heller ikke klarte å gjøre noe med adferden. Hun ble knisete og sjanglet en del. Det var skremmende å se høydesyke på nært hold, spesielt når det var mamma, som ellers er en oppegående og stødig dame.

Når vi endelig kom i camp og mamma fikk satt seg ned kom mine tårer. Jeg hadde hatt fokus på mamma hele veien og når jeg nå fikk slippe ned skuldrene kom redselen. Jeg var sliten og overveldet over situasjonen og skjønte at dette var mer alvorlig, spesielt siden høydesyken kom så tidlig. I dag har jeg vært datter, sykepleier (student) og støttespiller. Det har vært godt å ha litt grunnkunnskap, samtidig har det vært frustrerende og ikke å ha tilgang på fagstoff.

Det tok ikke lang tid før vi ble vi servert varmlunsj. Jeg kan ikke annet enn å si jeg er mektig imponert over maten her. Til forrett fikk vi servert en veldig god gulrotsuppe med ristet brød med papaya og avokado som tilbehør. Deretter fikk vi servert spagetti bolognese og det kom et lite «wow» fra oss alle fire. Maten er langt bedre enn på hotellet vi lå på natta i forveien!

her hviler vi…

kan ikke klage på utsikten fra soverommet

Etter maten fikk vi litt tid til å hvile. Selv fikk jeg ikke tid til å sove, jeg hadde så mye å fordøye. Jeg hadde også blitt tett i et nesebor etter at jeg ankom campen og slet med å utligne trykket. Det resulterte i en hodepine og da var det lettere å være utenfor teltet og heller ta noen bilder. For utsikten i Shira camp er virkelig spektakulær. Du kan blant annet se Mt. Meru som titter over skylaget. Fjellfølelsen er virkelig til stedet her!

Etter hvilen skulle vi ut på en liten gåtur for å få akklimatisert oss. Det var deilig å tusle litt igjen, jeg opplever at kroppen har det bedre når jeg er i bevegelse her oppe i høyden. På turen til den lille toppen på 3900 moh. Ble vi fortalt litt om plantene i området rundt og vi fikk se en grotte hvor det tidligere var vanlig å overnatte. Nå var det blitt forbudt, da det ikke er lov med åpen ild og det er for kaldt i grotten. Det var veldig motiverende med en kort liten tur med god utsikt.

Ved middagstider var Kim blitt grå i maska og han sa han hadde følt seg uvel etter å ha sovet litt.  Han lå lavt i oksygenmetning og jeg begynte å kjenne litt på følelsen av å måtte nå toppen uten både mamma og Kim. Mamma hadde fortsatt smerter i venstre ben og muskulaturen hadde nå blitt helt hard. Mamma har en sykdom som heter Lupus, som hennes tilfelle vil si at blodet koagulerer (tykner) lettere og dette forverres i høyden og kan resultere i blodpropp. Siden benet nå hadde mer enn 10% lavere oksygenmetning enn resten av kroppen var det nødvendig å se alvoret i situasjonen. Kilimanjaro er riktig nok en stor opplevelse, men det er akkurat det – en opplevelse. Livet består av mange…