Kilimanjaro – Uhuru Peak

Store opplevelser kan ikke deles med få ord. Kilimanjaro var en drøm og en reise som har utspilt seg som et eventyr for meg. Dag fem var dagen med stor D, hvor selveste toppen skulle bestiges. Likevel er det reisen i sin helhet som gjør at jeg nå sitter igjen med sterke og gode minner. Det er helt klart for meg at skal du gå Kilimanjaro bør reisen i seg selv være målet og det å nå toppen en del av reisen.

DAG 5

På dag 5 går vi fra Barafu Camp til Summit (toppen) og derfra ned til Mweka Hut (3050 moh). Første del av toppen -Stella møter du ved 5756 moh, før siste del av ferden opp mot Uhuru Peak som er høyeste punkt med sine 5895 moh. Det er 5km opp mot toppen, men med nærmere 1300 høydemeter kan du regne med å bruke 7-8timer opp. På tur ned er fallet stort og det er forventet å bruke 4-6 timer totalt. Klimaet er artic og her får du bruk for både votter, lue og boblejakke.

 

Vi la oss klokken 19.30 i håp om å få noen timer på øyet før vi skulle bli vekket klokken 23.00. Jeg hadde en intens hodepine når jeg la meg og ble rett og slett litt nervøs for hvordan dette skulle gå. Etter to timer søvn ble vi vekket for te og kjeks og kroppen kjentes overraskende fin ut. Oksygenmetningen ble sjekket og jeg hadde 80%, som er helt innenfor på 4600 meters høyde.

Vi kledde på oss det vi hadde av klær; to par ullsokker, stillongs, vindbukse, ullsinglet, ulltrøye, termo fleece, skalljakke, boblejakke, faceshield, lue, votter … Klar for avmarsj satt vi som små polarbjørner og drakk hver vår kopp te, mens vi prøvde å tvinge i oss noen alt for søte kjeks. Dette skulle tross alt være «maten» vi fikk i oss før vi kom ned til lunsj igjen. Avmarsjen nærmet seg og ved midnatt ruslet vi ut av campen. Det hele føltes ganske så uvirkelig. Men så klart – vi går for gull!!

Det var bekmørkt og kaldt da vi begynte marsjen. Vi hadde forespeilet oss å bruke ca. syv timer og selv om det gikk i «slow motion» (pole pole), gikk det unna på høydemetrene. Og greit var det siden det var 1295 høydemeter vi skulle fortære.

De tre til fire første timene gikk tålig greit. Kroppen var fin så lenge jeg fokuserte på å puste riktig. Men etter den første tiden kom kvalmen og hodepinen som lå og lurte var ingenting opp mot den grusomme kvalmen. Jeg hadde lest og hørt om de ulike bivirkningene høydesyke kan gi og var klar over at kvalme er en vanlig bivirkning, men det gjorde det ikke noe lettere. Likevel opplevede jeg det som en fordel å vite litt om høydesyke, for da ble det bare ubehagelig og ikke skremmende.

Våre guider gjorde alt for at vi skulle komme i mål og innimellom fikk vi litt avlastning på våre ganske så sparsomt fylte sekker. Vi hadde nok alle litt for mye stolthet og takket nei gjentatte ganger til hjelpen, men ingen av de gav seg så det ble perioder uten sekk opp ryggen på Kilimanjaro. Jeg må vel strengt tatt innrømme at det var ganske deilig å få gå litt uten sekk…

Vi begynte å nærme oss toppen og nå fikk hodet virkelig jobbe! Denne lange marsjen i ly av mørket og i tungt terreng minnet skammelig mye om en nattmarsj i regi av Forsvaret. Vi så ingenting, og ikke viste jeg hvor jeg var. Jeg følte jeg var prisgitt å følge den som gikk foran meg. Terrenget og den tynne lufta gjør at du stadig blir mer sliten, og lyddisiplin kommer som et resultat av for lite pust. Samtidig sørger stillheten for at du får alt for mye tid til egne tanker, -ikke alle tanker er like lystige når kroppen jobber med lite oksygen.

Jeg måtte hente frem motivasjon og denne gangen var det mamma tankene gikk til. Det var tanken om at jeg gjorde dette for oss begge som gjorde at jeg ble med hele veien opp. Skiltet med «Congratulations» møtte oss i det vi veldig, veldig sakte bikket over kanten. Jeg tok nesten til tårene av glede, men vissheten om at vi enda hadde et stykke igjen gjorde at jeg holdt tilbake. I 30sekunder smilte livet, helt til marsjen igjen startet. Vi forlot Stella med sine 5756moh. og gikk i retning Uruh Peak.

Hele veien bort hadde jeg bly i beina og den evigvarende kvalmen. Å møte på andre som var på tur ned og heiet oss lystig frem hjalp ikke noe særlig det heller. Men Kim med sine oppmuntrende ord, Josef (guiden) som innimellom gav meg noen støttende klapp på ryggen, sammen med egenvilje fikk meg til å ikke stoppe. Det er utenfor komfortsonen at jeg virkelig opplever mestringsfølelse, og gledesropet lot ikke vente på seg i det vi nådde frem. Som dugg for sola forsvant alle tankene om planlagte bilder og poser, nå handlet det bare om å nyte! Rundt meg var det fjell, isbre, lykkelige mennesker, noen rørt til tårer, noen veldig slitne, men alle hadde vi klart det – vi kom oss hele veien til toppen.

Eventyret var komplett og tiden på toppen er begrenset på grunn av den tynne lufta. Nå var det nærmere 1300høydemeter som ventet oss, men denne gangen gikk det nedover på sand og rullesten. Jeg kan vel si det slik at det var tre svært lykkelige vandrere med vonde knær som ble tildelt lunsj og 1.5timer søvn når vi kom ned. FANTASTISK!

 

Jeg ble vekket og satte meg opp i soveposen. Den første tanken jeg tenkte var «Oh Yes – We did it!!» Vi har gått på verdens høyeste frittstående fjell, Afrikas tak og nummer syv i rekken blant de høyeste toppene på sine respektive kontinenter. 5895 moh. og der har jeg vært! Kroppen hadde jobbet, men fra 4600moh til 3100moh gikk på under tre timer. Vi var alle sammen ivrige etter en god natt søvn og lot såre ben og knær bare være, i dag ble det unnagjort hele 2700 høydemeter totalt i nedoverbakke og det skal kjennes.

Det var utrolig deilig å komme i camp. Det skogkledde området vitnet om at vi nærmet oss sivilisasjonen og jeg var evig lykkelig da jeg fikk nok dekning til å sende mamma en melding.

Etter middag og klargjøring av tipsen bak lukket «dør» i teltet tror jeg at jeg på vegne av oss alle tre kan si at vi sov like godt som en elefant baby 😉

 Verden er vid, og veiene mange.
Norsk ordtak

DAG 6

På den siste dagen er stiene blitt bedre når du tar deg ned fra Mweka Camp på 3050moh. til Mweka Gate (1640 moh.), hvor du blir hentet og fraktet ned til Moshi. Denne distansen er på ca. 10km og det er beregnet å bruke ca. 3-4timer gjennom regnskogen.

Vi sto opp ekstra tidlig i dag. Guidene så sitt snitt til å komme hjem til familie før påsken var helt over -påske er en veldig stor greie her! Og vi var nok bare veldig ivrige på å komme ned for å dele den store gleden, sjekke facebook og ta en dusj 😉

Guidene våre sa det tok to timer, men vi gikk ustanselig i 2.45min i godt driv så vi har lurt litt på om de bare tullet med oss for å se om vi kunne presse ned tiden. De er gode gutter, men jeg kan forstå at den allerede lovte Kilimanjaro ølen (bia på swahili) fristet etter seks dager i fjellet.

Nede på plassen ble det signering for aller siste gang og det var ekstra godt å kunne skrive at vi hadde nådd det høyeste punktet. Vi var også andre pulje ned, noe som også gjorde godt langt inni hjerterota til ei som har et stort konkurranseinstinkt …

Mike og Klara med Klara sin diplom

 

GJENSYN MED MAMMA

Mamma kom kjørende opp i det vi var på tur ned og det var fantastisk å få gi henne en klem igjen! Vi ble begge rørt, men når jeg spurte hvordan hun hadde hatt det så jeg at hun ble ekstra blank på øynene. «Nå så» sa hun. Hun ville først høre om vår tur, før hun fortalte om sine dager. Både jeg, Kim og Klara delte gledelig, men jeg klarte ikke å vente lenge før jeg igjen spurte mamma om hennes dager.

Mamma fortalte at det hadde vært blodpropp i beinet og jeg kjente med ett klumpen i halsen. Jeg tørr ikke spinne på tanken om hva som kunne ha skjedd om hun ikke hadde valgt å forlate oss på dag to. Mamma hadde kjempet hardt for å få selskapet vi reiste med til å forstå at dette var alvorlig, men kryss i taket – mamma er ei dame som kan å mobilisere når hun må! Med myndig stemme slo hun hånda i bordet og ble til slutt kjørt til sykehuset. Jeg har vært her i Tanzania en stund og kjenner til noen av begrensningene helsesystemet her kan ha. Dette stemte godt med mamma sin opplevelse… Med min søster Sølvi på telefonen, som er sykepleier, kom de til slutt frem til gode løsninger. Mamma kom i kontakt med sitt forsikringsselskap som jeg bare må berømme – Europeiske reiseforsikring behandlet mamma på en omsorgsfull og svært profesjonell måte! De ordnet alt og tok nødvendige telefoner for at mamma skulle slippe å ta alle kampene selv. Hun fikk snakke med en lege på telefonen og fikk hele veien god informasjon. Jeg er så uendelig takknemlig for at hun har fått denne ivaretakelsen og at det alt i alt har godt bra! LIVET – er så mye mer enn enkeltstående opplevelser <3