For litt over to uker landet jeg i Oslo, det regnet og været var ikke særlig innbydende. Likevel kjente jeg en glede over å være hjemme igjen til vante omgivelser. Sorgen over et avsluttet kapittel kom når jeg forlot de andre jentene før vi ble godt mottatt av familie og kjærester på utsiden av porten. Et døgn senere var sorgen snudd og nye drømmer og eventyr hadde fylt tankene. Bacheloren har måttet få ta tid, for fremtiden glir mye lettere om jeg legger ned litt innsats i forkant. Men den 13. april sendte jeg arbeidet avgårde og kunne endelig komme meg ut i frisk luft igjen! Enda bedre ble det når jeg, Kim og svigerforeldrene satte oss på flyet nordover et døgn senere…
Mitt vakre Meløy slår meg nesten over ende med sin vakre natur, hver eneste gang jeg vender nesen hjemover. Jeg kan ikke annet enn å si at Nord-Norge med fjell, hav, skog og fjorder er noe av det vakreste Norge har å by på! Du skal ikke langt ut av Bodø før du er ute på “bondelandet” og drar du litt lengre innover grusveiene er du ikke langt fra uberørt natur. Fjellene er dekket av snø og vannet er klokkeklart med sin mørke blå-grønne farge. Du kan se det er kaldt på avstand …
Jeg var veldig spent på å vise frem hjemstedet til svigerforeldrene, Kim hadde allerede sett det – men jeg tror de alle tre kjente på “wow”-følelsen i det vi kjørte ut av Bodø og stadig nærmere Breivika (i Meløy). Strendene her oppe er hvite og kan minne om de du søker når du drar til syden. Den hvite stranden vil trolig aldri brenne deg på beina, men vannet vil ihvertfall kunne sørge for god blodsirkulasjon.
“Hun sto på slalåm for første gang når hun fylte 70år”
Kjøreturen fra Bodø til Breivika gikk fort. Det er mye å se på langs veien og samtalen gikk lett på turen innover. Likevel er det litt annerledes å kjøre på de smale veiene her i nord. Den stiplede stripen du finner på omtrent alle veier lenger sør, er nærmest ikke tilstedeværende her. Det kan fort føles uvant når du møter store kjøretøy som verdensvant ikke et sekund vurderer å sakke ned farten, om de ikke ser det høyst nødvendig. De vet nok hva de driver med, men jeg tror pulsen på sjåføren som ikke er vandt til svingete og trange veier nok kan hoppe litt til værs i noen sekunder. Men frem kom vi og farmor og min lillesøster Sandra sto på trappa og tok godt i mot oss når vi kom. Vel inne var middagsmaten allerede på bordet og i fast tradisjon var det hjemmelagede fiskeboller, flesk, tykk hvitsaus, potet og gulrøtter. Absolutt et høydepunkt å komme hjem til.
Du vil merke hvor gjestfritt det er her i nord når du tar turen. De åpner armene og hjemmene sine for deg når du kommer hit. Ytterdøren er aldri låst og gjester trenger slett ikke å ringe i forkant. Min egen farmor er et veldig godt eksempel på det. Hun dekker opp, lager mat, tar oss med på tur og vet ikke hva godt hun skal gjøre for at vi skal ha det bra. Farmor er svaret på god service i mine øyne, og jeg har mange ganger sagt at blir jeg halvparten av den dama farmor er, så blir jeg veldig glad! Hun er helt klart en av de viktigste kvinnene i mitt liv og jeg ser på henne som et forbildet! Hun sto på slalåm for første gang når hun fylte 70år, senere samme år gikk jeg og farmor Galdhøpiggen og Besseggen på ei helg. I dag er hun 75år og spretter rundt som en ungfole og flere ganger i uken går hun 300-400 høydemeter fordelt på 2 km opp til gapahuken. Farmor er fryktelig sprek og vi begge finner enorm glede i naturen. Kanskje har jeg arvet noe fra henne <3
Når solen er oppe er det ingen tvil, familien i Breivika samles for å nyte dagen ute. Min onkel Børre med sin familie bor på oppsiden av farmor, bare femti meter unna. På den andre siden bor min far med sin familie, så vi er en ok gjeng når vi først møtes utenfor utgangsdøra. Nå på søndag var 10 av oss samlet for å ta turen opp til gapahuken. Siden vi skulle sette ut rastebord langs løypa ble snøscooterne funnet frem en siste gang før sommerhvile. Jeg kan vel mildt sagt si at jeg jublet av glede over dette oppdraget, for når snøscooteren blir med på fjellet kan vi også kjøre opp løype opp til utsiktspunktet. Besseggen med sin utsikt hvor du kan se ned på begge sider av eggen kan ikke sammenlignes!!! Herfra kan du se helt innerst i fjorden (Bjærangfjord), utover mot Halsa og over til Svartisen på en gang. Det er fantastisk å stå å se utover, med snø under beina og sola som varmer i ansiktet. Utsikten, naturopplevelsen og gleden over å være ute rører noe i meg og hjertet mitt banker så varmt for dette stedet, familien og vennene mine som bor her. Hadde flere vist om denne naturen hadde det nok ikke ligget så urørt som det faktisk gjør…
Litt andre bilder fra helgen