Søndag 1.mai var første dagen på en stund hvor regnet tok en pause. Jeg hadde planer om å ligge ute denne helgen, men komfortdyret i meg valgte i stedet å bli inne til regnet stilnet litt. I løpet av helgen kjente jeg at jeg ble mer og mer rastløs, så på arbeidernes internasjonale kampdag fant jeg frem storsekken, klar for tur.
Østmarka i film nederst i innlegget
Jeg ble sluppet av ved Bysetermåsan og hadde bestemt meg for å gå inn til Skjelbreia via grusveien. Det er lenge siden jeg har vært der nå og jeg håpte på å møte hundefolk for en hundeprat i solveggen. Jeg hadde fylt storsekken for å få godt med vekt, da jeg planlegger en del lengre turer i sommer og da er det fint å ha trent på å gå med sekk.
Langs grusveien var de små bekkene blitt delvis oversvømt av regnvannet de siste døgnene, men jeg kunne høre at fuglene i områdene rundt koste seg. Flere ganger stoppet jeg og lyttet til fuglenes sang, og jeg ble litt ergerlig over min labre kunnskap om fugler. Med unntak av skogdua som avslørte seg ved å lette like ved meg, var det ikke mange jeg dro kjensel på. Det blir nok en investering i en fuglebok
Det var bare hundene som ønsket meg velkommen på Skjelbreia, ikke en sjel var å se, så jeg inntok litt lunsj før jeg tok skogsstien tilbake mot bysetermåsan. Det var veldig vått i terrenget, men innimellom slapp sola gjennom trærne og jeg fikk følelsen av idyll der jeg gikk. Vannet lagde liv i marka og mosen var gylden grønn der den badet i sol. Jeg møtte bare ett smilende ansikt på min vei, ellers var det veldig fredelig og stille i marka. Det var bare været som lekte litt med stillheten, når det vekslet mellom regn, sol og hagl. Jeg avsluttet turen ved avslapning og loggskriving ute ved Bysetra.