Jeg sitter i bilen, bunaden er byttet ut med ei behagelig turbukse, og bunadskoene med deilige joggesko. Sola er på tur ned over åskammen og jeg kjenner tårene presse på. Tårene kommer med gleden over å ha en så fin familie, samtidig kjenner jeg på sorgen over å forlate dem, igjen.
Jeg har alltid vært rastløs og har bodd borte fra familien min i nesten 15år. Jeg er vant til denne reisingen, men i de siste årene har det blitt tyngre å stadig forlate familien. Jeg er utrolig familiekjær og har blant annet satt krav til meg selv om å være årets tante -hvert år. Det krever selvfølgelig litt innsats, men så lett det er når jeg har verdens herligste tantegull!
Mens vi kjører kommenterer Kim “se utsikten, skulle tro vi var på fjellet”. Naturen i Trøndelag er vakker og når det er grønt og det ikke regner sideveis, er det fantastisk å være her. Siden det er kystklima er kaldt alltid litt kaldere. . . Til gjengjeld er toppene litt høyere og skogen litt villere enn i Oslo.
Turløyper finner du overalt og det er ikke noe problem å ta en ettermiddagstur opp på nærmere 500moh. Utarbeidede trillestier eller trange skogsstier gjør at naturen er til for alle. Med utsikt over Levanger, skogen, sjøen og byen fra toppen, kjenner jeg meg varm om hjertet. Ekstra stas er det når jeg står på toppen med tantebarna på 5 1/2 og 3år.
17mai er over og for meg innebærer det mer enn å kle av meg bunaden. Jeg legger igjen en liten del av meg selv hver gang jeg drar hjemmefra og vender nesen mot Oslo. Når jeg kjører fra naturnære Trøndelag til Oslo by kjenner jeg på at det kanskje er det på tide flytte på meg. Jeg vil nærmere familien og mer naturnært – byjente blir jeg aldri . . .
