På telttur alene

VINNEREN ANNONSERES NEDERST I INNLEGGET!!

268934_10150709631815484_2564979_n

Første gang jeg skulle på telttur alene lette jeg nettet rundt etter tips og råd på veien. Jeg hadde ikke mange i min vennekrets med samme interesse og hadde ikke så mange å spørre om hjelp. DNT sine sider ble gode og ha, for på den tiden var det ikke mange som blogget om friluftsliv.

Etter fem minutter innså jeg at kampen var tapt og store ensomme krokkodilletårer trillet nedover kinnene, sammen med noen slitne hulk.

Jeg dro ned på Turistforeningens kontor og spurte og gravde, noterte og handlet kart og kompass. Om hvor vidt jeg var kapabel til å bruke det, det vet jeg ikke – men lykkelig uvitende satset jeg på å lære underveis. Etter å ha pakket med utstyr til meg og hunden, alt for mye mat i en sekk som sikkert kunne ha vært noen kilo lettere, dro jeg og hunden Noah på tur. Noah bar kløv, men han var ikke særlig glad i å jobbe og etter to timer gav han opp. nye 3kg ble lagt på toppen av en allerede for tung sekk.

Det var nesten ingen å se der jeg vandret innover i Trollheimen. Det var grønt og frodig etter en regnfull vår og sommer og bekkene var sildret høylytt. Så møtte jeg to menn som tok seg tid til å stoppe å prate med meg. De uttrykte beundring for den unge jenta med den store sekken, som skulle på tur alene. Jeg husker godt hvordan jeg vokste og ble ikke så rent lite stolt heller. Etter få timer i fjellet hadde jeg allerede opplevd mestring.

263680_10150710242020484_7102334_n
Bildet fra toppen

Før jeg dro hadde jeg sagt på tull til mamma “at hører du ikke noe på over et døgn så får du ringe etter hjelp”… Lite viste jeg at det ikke er dekning i Trollheimen. Kvelden nærmet seg og jeg bestemte meg for å gi lyd fra meg, men det fantes ikke signal. Litt fortvilet så jeg meg rundt etter muligheter. Jeg gikk forbi ett vann og bestemte meg for å slå leir der og kastet av meg sekken for å løpe opp på nærmeste fjelltopp. Oppe på toppen måtte jeg vel få dekning?  Andpusten nådde jeg toppen og plasserte stumpen på en stor stein før jeg trakk frem mobilen fra lomma. Jeg løftet den høyt og prøvde flere ganger å søke etter signal, litt mer febrilsk denne gangen. Etter fem minutter innså jeg at kampen var tapt og store ensomme krokkodilletårer trillet nedover kinnene, sammen med noen slitne hulk. Jeg var sliten og litt redd, noe som forsterket følelsen av å være helt alene(!).

282071_10150717256625484_1421735_n
Noah slapper av i teltet

Etter å ha latt fortvilelsen få plass klarte jeg å ta meg sammen og gå ned igjen. Denne gangen i litt roligere tempo. Jeg satte opp teltet, mens Noah lå langstrakt i lyngen. Han var helt tydelig sliten han også. Når leiren var på plass fant jeg frem det beste jeg hadde av mat, ei god bok og klarte å finne roen. Det lå ekstremt mye mestring i å kunne kose seg, selv når jeg var helt alene, uten kontakt med omverden…

Ta kontakt på melding på Viviansreise

Legg gjerne igjen tips, råd eller bare en kommentar :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s