Da har jeg endelig lagt på hjul og med fullastetbil er jeg og Mynte på tur mot vårt nye hjem. Det er tris å reise fra familie og venner i Oslo og det har vært tungt å si hadet. Samtidig kjenner jeg nå at det er godt å ha kommet i gang. Prosessen med å flytte til Nord Norge startet i februar og de siste to månedene har føltes som ren ventetid. Det er akkurat som om leiligheten har blitt mindre og mindre, til og med Oslomarka har blitt mindre attraktiv den siste tiden. Lengselen etter fjell fjord sammen med spenningen dette har skapt i kroppen, har gjort meg utålmodig.
Men nå er jeg på tur!
På torsdag hentet vi Mynte og hele dagen var vi ute i solen. En lykkelig trekløver. Mynte har bodd store deler av livet ute, men er husren og trives godt inne. Trappene opp til tredje etasje var likevel litt skumle og gjenklangen i gangen hjalp ikke på. Men jeg var overbevisende nok til at hun ble med opp.
På fredagsmorgen startet vi med en lengre gåtur, jeg, Kim og Mynte. Det var planlagt at jeg skulle starte kjøreturen nordover klokken 10, men en ulyd i bilen satte en stopper for det… På mekonomen på Lambertseter, møtte jeg en trivelig mann som helt klart kan mer bil en meg. Han prøvekjørte bilen og vi ble enige om at jeg kunne kjøre videre selv med en bil som klagde litt.
Jeg vinket i det jeg svingte ut av rundkjøringen og ned mot hovedveien – det var trolig siste gang jeg var på Lambertseter. . .
På veien opp var det mye trafikk og det gikk litt trått, men med herlig reisefølge ble det flere stopp på turen opp og en langt hyggeligere reise. Mynte lager ikke en lyd i bilen og hopper villig inn når jeg åpner burdøren. Fine jenta <3
Klokken 21.20 stoppet jeg på gårdsplassen hos min søster Sølvi, og det ble et gledelig gjensyn. Sammen med lillesøster Sandra fikk Mynte en god kveldstur før hun ble servert kveldsmat. Hun var som alltid like sulten. Det ble tidlig i seng og jeg smilte når jeg la meg. Så koselig det var å endelig ha en hund nedenfor sengen igjen. Større ble smilet da jeg våknet opp og tittet ned, for der lå hun fortsarr. Vi er en god match vi to!
Ut på tur igjen – deilig å ha noen som drar meg ut morgen og kveld, på tross av dårlig vær! Mynte bryr seg ikke om regn, men barna lo godt når hun bestemte seg for å “tørke seg” rett ved dem. Hun ristet seg så vannspruten sto og med store øyne og åpen munn tok barna i mot, før latteren brøt løs. Hun tusler rolig rundt her i stuen og selv om lillemor er litt redd hund, mente hun klart at Mynte så snill ut. Bamsejenta.
Mynte har nærmest ingen unoter hun. Men pinner og bark liker hun å tygge på og ungene fikk erfare at enkelte småleker helt klart minner om pinner og bark. Jaggu fikk de ikke fart på seg til å rydde opp i stua. Borte var alle smålego og duppedingser! For en hund – lærer barn å rydde også 😉