Et mirakel & Et mysterium

Jeg våknet med Mynte sin snute som forsiktig berørte ansiktet mitt. Når jeg åpnet øynene sto hun der og løftet så glad. Klokka var rett før åtte og jeg koste litt på henne før jeg snudde meg rundt. Jeg ville bare ligge litt til, bare til klokken ringte. Mynte ville det annerledes og gikk rundt sengen og kløv forsiktig opp i sengen med forlabbene før hun igjen la snuten i ansiktet mitt. Jeg lo litt i det jeg dytta henne ned. Jeg prøvde å være streng, da hun ikke har lov å være i sengen, men lyktes ikke helt.

Den fine jenta mi var blitt enda mer kosen de siste dagen. Regnestykket ble 2+2=4, når den matglade frøkna heller ikke ville ha frokost. Mynte ble med på morgentur, men så fort hun hadde gjort sitt ville hun hjem igjen. Det er litt slik, uansett rase, at den gravide får bestemme litt mer. Vi snudde like gjerne nesa hjemover.

Jeg har har jobbet mye ute i dag, men med den intense varmen valgte jeg å la frøkna være inne når jeg jobbet ute. Jeg så hvor hun lette etter steder og hjemme seg og valgte å bære inn bilburet. Men Mynte ville det annerledes. . .

Jeg var redd bort på kveldsmat og hadde vært borte i nesten fire timer da jeg dro hjem. Vi hadde selvfølgelig snakket om valpene som vi har ventet så på. Jeg så om jeg trodde, at de kommer i natt og at hun gjerne fødte i senga mi om sjansen bød seg.

Jeg parkerte på gårdsplassen og kjente på spenningen når jeg vridde om nøkkelen i dørlåsen. Når jeg åpnet døren kjente jeg lukten. Lukten av varme, kroppsvæske og blod. Det er mulig det er lettere å gjenkjenne lukten for oss som er sykepleiere, men det er en spesiell lukt. Jeg viste da at fødselen var i gang. At Mynte ikke møtte meg i døren bekreftet nettopp det.

Jeg trakk pusten og gjorde som jeg har lært gjennom ulike øvelser som trener stressmestring. Inn gjennom nesa, ut gjennom munnen. På ett inn -og utpust hadde jeg gjort meg opp en tanke om hva jeg skulle gjøre. Først gikk jeg på do, deretter gjorde jeg klar liggeplass for Mynte og de små på badet, før jeg hentet valpen. Mynte var helt rolig da jeg hentet det lille brune og hvite nøstet. Jeg tenkte ikke en gang på å sjekke kjønnet før jeg la den lille ned og lukket døren etter meg. Så gjorde jeg et kjapt søkt. Kunne det ligge igjen en valp? Jeg sjekket sengen og hele gangen, men konstaterte at dette var nok den første. Den var helt våt så den hadde nok sett verden (les gangen på Jære) for første gang omtrent rett før jeg kom inn.

Så trakk jeg pusten enda en gang og tenkte gjennom hva som nettopp hadde skjedd. Jeg kjente det boblet i kroppen og jeg tror jeg ble litt skjelvende i kroppen, for en opplevelse!! Så slo jeg nummeret til oppdretter. Jeg trengte å dele gleden, like mye som jeg trengte noen jeg kunne støtte meg litt på. Selv på telefonen er det god hjelp å ha noen som vet hva det handler om og trygger – takk Torill 🙂

Jeg satte meg i stua og tenkte nok en gang igjennom hendelsen, da slo det meg at jeg hadde glemt å sette inn vann. Jeg fortet meg å gjøre klar vannskåla og bar den inn på badet. Mynte var kjempe tørst, jeg ventet med å gå så jeg kunne fylle opp igjen skålen. Jeg gløttet bort på valpen. Den så frisk og fin ut og den lå litt på siden så jeg kunne se det som så uten som en penis. En gutt 💙 Mynte hadde fått en brun og hvit gutt.

Jeg smilte og kjente at kjønn ble ubetydelig i denne settingen, det bare boblet over av gledesrus. Jeg delte den store gleden med noen få, alle andre måtte vente, for jeg trengte å kjenne på alle disse følelsene. Jeg kjente med hele kroppen hvor stort dette var og ville ikke sløse det bort på telefonsamtaler og meldinger.

I stedet ble jeg sittende på sengen i naborommet og høre på valpen som pep, Mynte som slikket og romsterte inne på rommet. Idyll. ❤

Slik gikk den første timen. Deretter begynte jeg å bruke tiden på andre ting. Jeg fikk rensket multa, båret ut de våte mattene (som forøvrig satt fast i gulvene), tatt oppvasken og skrevet litt. To timer gikk og jeg følte meg litt urolig, nå sov alle og jeg nøt ikke lenger å dele denne opplevelsen alene. Kim våknet av meldingene mine og gjorde sitt tapperste for å støtte meg og google nyttig informasjon om hundefødsler. Jeg ble bevisst på at det å bo på landet gjør dyrlegen langt mindre tilgjengelig enn i byen. Jeg leste at jeg at jeg kunne ut å gå med tispa for å sette henne litt i gang og det hadde også oppdretter sagt. Jeg satte på Mynte båndet for å gå ut. hun tisset og la seg deretter ned for å vaske seg. Jeg fikk henne med meg videre, men ble veldig usikker på hvor lenge jeg skulle gå og turen ble kort. Etter tre timer ble jeg redd! «Tenk hvis, hva om»… Min største frykt er å miste Mynte, deretter kom redselen for å miste valp nummer to.

Jeg tittet inn til Mynte igjen, men hun virket ikke urolig eller klar for å føde valp to. Lillegutt lå å søg ivrig på pattene og flyttet seg rundt selv til en ny patte etterhvert. Mynte slikket og stimulerte han hele tiden. Men hva med valp nummer to? Hadde jeg vist kjønnet hadde denne fått et navn nå, jeg trengte noe mer å håpe på en valp nummer to. Tøffeste – kjemperen – styrke – håp, positive navn dukket opp og der hjalp. For en stund ihvertfall. 3.5time hadde gått nå… Jeg leste at jeg burde ringe dyrlegen om det gikk mer enn 4-5timer mellom valpene. Jeg ringte nå, avstanden her er så stor! Tårene trillet mens jeg tastet nummeret, jeg trakk pusten, tørket tårene og trykte på den grønne knappen. Det tok litt tid før det svarte, men jeg ble glad for å høre at det var samme dyrlegen som tok røntgen som var på vakt. Han husket Mynte og det gjorde det litt lettere. Vi avtalte at jeg skulle gi Mynte væske med litt næring og deretter ut å gå/løpe litt med henne.

Jeg har akkurat flyttet inn og det er litt begrenset utvalg, men kokosblomstsukker og kjøttbuljong ble løsningen. Det gledet meg å se at Mynte drakk, så fort hun var ferdig satte jeg på båndet. Jeg følte meg bestemt – jeg ville ha den siste lille ut av magen – hun skulle leve (jeg innbilte meg at det var en liten tispe, det falt naturlig å tro det der og da). Jeg småjogget med drømmehunden ned langs grusveien. Himmelen var rosa og det var helt vindstille. Det hadde nok føltes veldig idyllisk om det var en annen årsak til løpeturen. Jeg løp til enden av veien og flere ganger måtte Mynte stoppe å tisse. Jeg kunne se hun blødde litt mer nå og håpte på at det var et godt tegn.
Fire timer gikk og da ringte jeg pappa, som heldigvis sov lett. Jeg hadde ikke lenger lyst å være alene, jeg trengte en å lene meg litt på. Pappa løp opp til tante (de er naboer) som har hatt flere kull og kan dette med fødsler. Det var en lettelse å se henne på trappen og tårene triller når jeg fikk en trøstende klem. Tante opplevde at Mynte var ferdig å føde. Det var slik jeg opplevde Mynte også, men jeg viste jo det skulle være to…
Etter nesten fem timer ringte jeg dyrlegen igjen og han ba oss komme til veterinærkontoret. Tante ble med og det var godt å være to i bilen på tur til Ørnes. Å kjøre 50minutter på svingete vei for å komme til dyrlegen, bekreftet nok en gang at jeg har flyttetpå landet. Men turen gikk fint og Mynte kunne ikke ha gjort en bedre jobb med valpen. Jeg tror nesten lillegutt hang i puppen hele veien til Ørnes.

Tante tok valpen og jeg Mynte da vi kom frem. Denne drømmedama mi har virkelig verdens beste lynne og virket ikke spesielt stresset. Jeg derimot var veldig spent når vi skulle ta røntgen og bet nesten negler under fremkallingen. Bilder viste ingen funn. Jeg og dyrlegen så på hverandre før han så vi måtte ta bildet på nytt. Igjen viste bildet en tom mage. Vi fikk tilbake for å se de bildene som ble tatt på tirsdag og kunne de det var to valper. Men nå ble vi oppmerksom på at den ene valpen vår langt mindre synlig og den var mindre av størrelse. Dyrlegen mentr at valpen trolig var død allerede der og at enten hadde den forvitret eller så hadde «mor ryddet opp etter seg». At lillegutt var hele 734gram tydet også på at han hadde fått mye næring.

Jeg følte meg litt lettet over at Mynte var tom, jeg hadde vært redd for keisersnitt eller noe. Nå kunne jeg puste ut og kose meg med Mynte og valpen – MIN valp. Lillegutt har en «V» i panna, for Viviansin, selv om andre kanskje ville ha sett det som et hjerte 😇😉

Nå trenger vi bare et navn til lillegutt – har DU et forslag? Kommenter gjerne, vi trenger et sterkt navn til denne flotte prinsen.