Mitt hjem blir vårt 

Jeg venter på kjæresten som skal komme nordover, for første gang etter at Jære ble vårt hjem. Nå har jeg snart vært her i tre uker og jeg begynner å kjenne at dette er hjemmet mitt og jeg er litt spent på hva Kim føler når han kommer. Vil han kjenne at dette er VÅRT hjem?

Det har vært mange arbeidstimer siden jeg kom nordover og jeg kjenner jeg er sliten. Det skotter ikke på hjelp, onkel, tante, farmor, pappa, lillesøster og søskenbarn – alle har de stått på for å veilede og hjelpe meg på veien

Jeg har tullet litt med at jeg er glad jeg har startet med hundehuset før huset. Det ligger nok en god porsjon sannhet i det likevel, for snekkerfaget er virkelig ikke enkelt. Jeg må innrømme at alle prosjekt jeg har startet til nå, har tatt lengre tid enn jeg først forventet…  Samtidig merker jeg at det er utrolig gøy å kjenne at egen forståelse stadig øker. Ingen tvil om at læringskurven min er bratt 😉 Nå prøver jeg bare å lytte til gode råd om å ikke ha for mange prosjekter på en gang! For det klør i fingrene mime etter å komme i gang med alt som skal gjøres.

Å flytte til landet har til nå vært rosenrød idyll for min del. Jeg smiler når jeg gløtter i speilene på tur til jobb. Bak meg ruver de hvitkledde fjelltoppene og den storslåtte naturen får det til å bruse i kroppen. Jeg drømmer meg bort i toppturer – både med og uten ski. Men i dagdrømmen er det alltid  med en eller flere hunder.

Mynte har vært så viktig i denne prosessen. Det å ha henne å komme hjem til hver dag gjør at jeg gleder meg til å komme hjem. Det ser ut som Mynte smiler når jeg åpner døra og titter inn og hun hopper av glede mens jeg finner frem båndet. Er kopplammene på nabogjordet inne lar jeg henne gå løs. Da snuser hun seg frem og tilbake i grøftekanten, mellom rundballer og sjekker ut det som sjekkes kan. Det beste er likevel at hun stadig kommer innom for litt kos. Åååh hun er god!

I dag er Myntes valp 2uker. Jeg hadde gledet meg til å veie han, men batteriet var tomt på vekta mi. Sånn kan det gå, men han har virkelig vokst! Nå begynner han å vise personlighet og har både gitt lyd ved å knurre og bjeffe litt. Og tenk så stabber han litt skjelvende rundt i valpekassen også Torill og Petter som  både er oppdrettere og deleier i for tiden vår navnløse lillegutt. Ikke minst er det godt å ha noen å spørre alle spørsmålene som kommer på veien som matmor til liten valp.