Gjennom mange år har jeg reist nordover for å hjelpe min far under sauesankingen. Å feire bursdagen min løpende i fjellet etter hvite ulldotter, har vært et av årets høydepunkt! Lamming, merking og utslipp har også alltid vært stas, men der stopper nok mye av min innsikt. I går fikk jeg mulighet til på se enda en side av livet som sauebonde.
Min far lever og ånder for sauene sine og legger ned mange arbeidstimer i forberedelser, avlsarbeid og tid i fjøs og fjell. Når telefonen ringte og pappa lurte på om jeg ville være med på en halvtimes gåtur innover mot Nordkroga (innerst i fjordarmen hvor fjellene strekker seg mot himmelen), svarte jeg ja. Jeg hadde vel allerede da en anelse om at dette var mer en veildene tid…
Vi satt og skravlet i traktoren på tur ut skogsveien da vi møtte første sau med sine velvokste lam. 30120 var nysgjerrig og ville lukte på traktoren og fulgte like gjerne etter oss når vi kjørte videre. Tenk om det ble så lett under sauesankingen…
I enden av veien stoppet vi traktoren og jeg kunne ikke holde igjen min begeistring over den rødkledde himmelen. Mens pappa strendet avgårde med lange skritt, måtte jeg stadig løpe etter fordi jeg stoppet og tok bilder.
Først gikk turen over myra. Jeg hadde fjorlette joggesko som sugde vannet inn i skoen. Jeg grøsser litt når jeg kjente skoen fylles med det iskalde vannet. Det gikk fort å passere myra og nå gikk turen inn i skogen. På krøkkette sauesti tok vi oss frem og jeg koste meg når jeg kjente hvor lett det gikk å balansere mellom busker og kratt.
Vi kunne høre sauebjeller og pappa satte opp farten. Den mannen er udugelig å gå på tur med, for hører du sau er turfølget glemt. Da blir de allerede lange stegene forlenget og det skjer en akselerasjon i hele kroppen hans. Det gjorde det denne gangen også…
Vi passerte elva og flere bekker på tur inn, men nå begynte trærne å bli ferre. Den mosegrønne skogen var byttet ut med mer stein og vi nærmet oss bunnen av fjellene. Nå var vi nærmere sauebjellene, men jeg måtte ta meg tid til å ta noen bilder. Pappa stoppet opp han også, så jeg tok meg litt ekstra god tid. Når jeg reiste meg igjen var han borte…
Det føltes ut som en hel evighet hvor jeg gikk opp og ned og rundt steinrøysene. Men der så jeg han. Han satt helt stille på en stor stein og så opp mot fjellsiden. “Vivian, kom å sjå” ropte han. Jeg skyndte meg bort og fikk trykket kikkerten inn i hendene. Hvor mange ser du? Pappa så spent på meg. 4, 3, nei 5… Jeg telte til slutt 27 sau og lam og skjønte med ett hvorfor pappa stadig snakker om Nordkroga. Det er et saueeldorado!
Det er utrolig hvor fint vi kan ha det på tur vi to. Jeg som elsker naturen og dyrene og pappa med sin enorme lidenskap for sauene.
I mørket avsluttet vi turen, hvor en halvtime ble til tre timer 😉