Jeg og Kim bestemte oss for å hjelpe pappa litt etter jobb i dag. Med godt mot fant vi frem icom/radioer og gjorde oss klar for fjellet.
Kim har sanket sau en gang før, men det var kvitsau. Mens vi gikk oss varme opp bakkene prøvde jeg å fortelle det lille jeg vet om villsau. De er langt mer var for mennesker enn vanlig sau og de kan stoppe opp helt og bli lydløse. De “trykker litt”, nesten som rypa 😉
Vi gikk lenge uten å høre ei bjelle. Men været var fantastisk og jeg og Kim gikk å så om hverandre “tenk at vi bor her…”. Naturen er helt ubeskrivelig vakker!Endelig hørte vi lyd. Vi fulgte lyden i lang tid før vi med ett hadde bjeller på alle kanter. Vi så litt på hverandre og måtte til slutt bestemme oss for hvilke bjeller vi ville følge.
Det var ned i krattskog, i bratt skråning og med null sikt. Æsj tenkte jeg, det er så kjedelig å aldri se sauen! Og vips så var det ei hvit rumpe der. Kim så den i samme øyeblikk og gjorde et tappert forsøk på å henge på den ned og opp igjen neste fjellside. “Skal jeg følge på?” Spurte Kim. Jeg tenkte med meg selv at dette ikke var en enkel sak å redde inn og la det på Kim sine skuldre… “Det kommer til å bli vanskelig, du må kjenne selv om du vil prøve”. Jeg var for langt unna til å være til nytte. Jeg satt igjen i den andre fjellveggen som øyne og ører. Men nei, det tok svette og noe banning til før Kim måtte gi seg.
Vi vendte nesen hjemover, enda med et lite håp om å møte på sau, noe vi ikke gjorde. Det ble ingen sau, men tomhendte var vi ikke, for tuen var fantastisk fin tross alt 😊