Ikke mitt hus

Jeg flyttet inn i noen andres hus…

Huset jeg bor i har mange år med lykke i veggene. Her har det vokst opp barn, og det har vært mange år med lykkelige barndomsminner her på Jære. Barn, barnebarn og i de senere år har det også vært oldebarn ,innom dette gule huset.

Grilling på Jære

Å skulle kjøpe Jære føltes på mange måter som helt riktig for meg. At det skulle komme en slik mulighet, føltes ut som en drøm som gikk i oppfyllelse. Et stort hus, stor hage og inn -og utmark som skaper spennende utviklingsmuligheter. At jeg selv har mange gode minner gjennom oppveksten fra dette huset, styrket opplevelsen av at dette var helt perfekt!

Utsikten fra huset vårt

Så kjørte jeg nordover og fikk flytte inn før tiden. Kjøpe prossesen  skulle gjøres privat, noe som er langt mer krevende og tidtakene enn med megler. Og det tok mange uker lenger enn jeg tror begge parter hadde forventet. At eiendommen har bo og driveplikt gjorde også prosessen en god del lengre.

Nordlyset titter ofte innom, dette er fra ikveld

I begynnelsen føltes alt helt riktig og begge parter var positivt innstilt på denne overdragelsen. Eiendommen ble ihvertfall innad i familien og “tante” Herlaug trorjeg ville likt at huset har fremtidsutsikter for en ny runde med barnelatter innenfor veggene, som er fylt til randen med minner. Hun elsker barn og ungdom og gjorde alt for at vi skulle ha der bra! Klarte vi ikke å sitte stille kunne “tante” Herlaug si “første mann rundt huset!” Mens hun klappet i hendene og hadde tidenes smil om munnen. Disse minnene skapte trygghet for meg, selv da jeg bodde en måned alene i huset.

Lek i hagen

Så ble det en endring i prosessen. Nå begynte ting å bli en realitet og jeg opplevde at det ikke lenger var så mye velvilje for dette salget. Jeg kjente på usikkerheten og følte jeg bodde litt på lånt tid i drømmehuset. I et lite øyeblikk av panikk tok jeg meg i å lete etter andre hus og tomt med tilsvarende muligheter. Men jeg fant ingen. Hjertet mitt brant for Jære og skulle det ikke bli her vi skulle bo, ja da kunne vi like gjerne bo på en annen kant av landet.

Meg og farmor

Jeg snakket med min farmor om dette og gråt mine modige tårer, mens farmor sa; “må huske på Vivian, at dette er noens andres barndomshjem”. Jeg kjente en ambivalent følelse vokse i meg. Jeg kjente på medfølelsen av å gi opp barndomshjemmet og feriestedet her nord, samtidig trengte jeg å holde fast i egen drøm. Jeg opplevde nå at det som virker så fint og flott med salg i familie også skapte vanskelige situasjoner.
De hadde vært så rause med meg. Bare det at jeg blandet annet hadde fått flyttet inn før huset var blitt eget eie. Jeg var og er utrolig Takknemlig for det! Samtidig føltes det som det ble enda mer press på meg og jeg opplevde at jeg ikke kunne være uenig. Jeg var prisgitt hva de ønsket og måtte ta del i en større del av prosessen enn hva jeg tror var sunt for begge parter. Jeg ønsket å finne min egen trygghet i all denne usikkerheten, på samme tid som jeg stadig følte sterkere tilhørighet. Jeg satt med følelsen av å ha kommet hjem, i noen andres hus…

Vi bor der sola skinner

Og da føles det ekstra godt nå å vite at drømmen nå er virkelig og at det ikke bare føles som hjemme – det ER hjemme!

Her finner jeg roen
Teamwork med mannen

Legg gjerne igjen tips, råd eller bare en kommentar :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s