Ei natt i Røgnbrøst Bua

Jeg har akkurat krøpet ned i soveposen og ligger å nyter varmen av valpene. Ailo har plassert seg på beina mine og Saga ligger tett inntil meg på et ullunderlag. Det har vært en lang dag for de små, og jeg tror de nyter at det ble tidlig kveld. Klokka er akkurat passert 21 og det er allerede to timer siden det ble mørkt. Skrivingen blir avbrutt av Saga som til stadighet flytter på seg, hun prøver å finne ut hvordan hun skal ligge. Hun vandrer en runde og legger seg inntil meg igjen. Hodet ligger på brystet mitt nå og jeg prøver å røre minst mulig på meg når jeg skriver. Jeg får inntrykk av at hun fryser og plasserer henne nede på bena mine sammen med Ailo. Det virker som det hjelper litt og nå ligger hun endelig i ro. Ailo sover for lengst. Han er nok litt mer bereist og har evnen til sin mor og hviler når han kan.

Jeg sov til ni i dag og våknet av meg selv. Utrolig deilig å kjenne på følelsen av å våkne uthvilt. Jeg stresset ikke med noe og brukte god tid på både lufting av hundene og frokost til to og firbeinte. Ailo har endelig begynt å få normal avføring igjen og har begynt å få spise små måltider. Krysser fingrene for at det vedvarer.

Pakkingen gikk litt treigt og tiden gikk. Jeg har enda ikke helt kontroll på hvor alt er i det nye huset. Huset som jeg fortsatt kaller «tante» Herlaug sitt, selv om det helt klart føles som hjemme.

Når sekken endelig var ferdig pakket, hev jeg både sekk og dyr inn i bilen før jeg kjørte til Halsa. Det ble en kjapp handletur først for å få tak i tennbrikketter og melkeerstarning. Jeg vet noen synes det er juks med tennbrikketter, men jeg er mer opptatt av å få fyr på rå ved og kvist enn jeg er av å være ekte «villmann» -eller kvinne om du vil.

På tur tilbake ringte Joachim meg, han var på tur til Grønnåsvatnet for å gjøre et stunt. Å bade når isen ligger på vannet og gradestokken bikker null grader frister ikke lengre. Men jeg måtte ned å se på galskapen før det ble retning fjellet. Etter filming, posing og litt latter kunne jeg, Ailo og Saga endelig starte på turen.

Det er ca 2-2.5 km opp til gapahuken og en fin avstand for de små. Denne turen handler om å komme ut og starte tilvenning på utedøgn med valpene. Avstanden skal ikke være for lang, for det handler om å gi valpene positive opplevelse og erfaringer fra starten av. Det er viktig!

Saga og Ailo har gått en del i bånd, men de imponerte meg i dag. Store deler av turen søkte de frem og gikk veldig fint sammen i båndet. De er utrolig lærenemme og jeg blir bare mer og mer betatt av dem.

Innimellom stoppet jeg opp for å ta korte pauser. Ailo som har fått litt lite næring de siste dagene viste tegn på at det var tungt. Men han er en positiv kar med arbeidsvilje, så korte pauser virker å være tilstrekkelig.Jeg roser de mye med ord når de går frem og kos og klapp når vi tar pauser. De motiveres veldig av det, så jeg bruker svært sjeldent godbiter i trening.

Før vi nådde toppen frøs de til. Saga slapp ut et boff og Ailo slengte seg på. Vi hørte barnerop og latter ikke langt unna. Ailo har aldri møtt barn før og jeg vet ikke om Saga har det heller. Men skumle var de ihvertfall!
Da vi kom opp kom barna i mot oss og både Ailo og Saga viste tydelig frykt. Jeg stoppet litt på avstand og fortalte barna at valpene var redd dem. Så spurte jeg om de kanskje ville hjelpe meg å trene valpene. Tålmodige satte de seg ned og ventet på at valpene skulle bli trygge nok til å komme bort. Jeg la godbiter rundt barna og litt etter litt lot de seg klappe. Jeg fortalte barna at hunder vi ikke kjenner ofte ikke liker å bli klappet på hodet og så litt om hvordan vi kan opptre rundt dem. De voksne fulgte opp og forklarte med sine ord for å underbygge det jeg sa. Der var et fantastisk samspill og en herlig utdanningsmulighet, både for barn og valper.

Barna ble litt utålmodige etterhvert og når de ble brå og høylytte, som barn skal være gikk vi videre. Det var nok for mine små som nå fikk løpeføyke rundtom i lyngen. Avreagering er viktig for de små og når de har fått utløp for spenningen som har brygget seg opp, blir de rolige igjen.

Jeg gikk tilbake til gapahuken og kom akkurat da barna med sine voksne skulle gå. De sa hadet og overlot den varme grillen til oss. Pølser fikk jeg også, noe som passet godt i en ganske så tom mage. Jeg hadde helt glemt å spise siden frokost og nå var klokken blitt fire. Som tiden flyr når man koser seg!

Det tok ikke lange tiden før Joachim kom oppom. Vi pratet «shit» og testet ny-telefonen hans. Og for noen bilder den tar! Brått var jeg ikke lenger så fornøyd med bildekvaliteten på egen telefon. Og den har til nå gjort underverker…

Etter litt kom tante Venche og Camilla og jeg ble servert både hamburger og kaffe. Snakk om luksus. Det ble en veldig hyggelig ettermiddag. Kveldssolen gikk ned og den rosa himmelen mørknet stadig mer. Stjernene hadde akkurat kommet til syne når Saga skvatt til og knurret ut i mørket. Jeg og Camilla så på hverandre og ingen av oss sa noe. Nå hørte vi det tydelig, det kom noen gående. Ingen sa noe, men vi lyste nedover bakken og så reflekser på en kjeledress. Hvem kunne det være? En hund peste noe voldsomt og ut av mørket kom pappa, Sandra og Leo, hunden til Sandra.

Det hadde jeg ikke forventet! Jeg ble kjempe glad for å se dem. Camilla og Venche hadde snakket om å gå hjem en stund og benyttet anledningen til å gå når de kom. Med historier, meteorregn, eller stjerneskudd som det kalles på folkemunne, og marsmellows ble det en fantastisk avslutning på kvelden.
Med en kald nesetipp og lyset fra en rød lightsticks ligger jeg nå og gleder meg til å lukke øynene. Bena er litt dovnet bort av vekten av både Saga og Ailo, men kjærligheten til de to samt deres kroppsvarme holder meg varm gjennom natten.
Jeg er så heldig!

Natta kort oppsummert:

lekne valper i ansiktet, vind som løsner tarpen, ødelagt sovepose av ivrige valpetenner og nå får jeg ikke sove… Satser på at soloppgangen er fin, for det er for lite vann til å lage frokost! Tjallabajs. Kl.04.33

Og soloppgangen var virkelig verd det! Nå gleder jeg meg til å sette sammen filmen 😍❤