Utroskap gjorde meg sterk

 

Jeg sto på kjøkkenet da jeg kjente det knøt seg i magen. Jeg ble stående helt stille, som fast frosset i gulvet. Om kun ei kort uke skulle samboeren min komme hjem og jeg kjente ingen glede. Jeg kjente på følelsen, en følelse jeg hadde hatt i lang tid men aldri så sterk som nå. Hvorfor gledet jeg meg ikke til Kenny skulle komme hjem? Jeg var ikke sulten lenger og satte meg i sofaen. Med ett var det som det siste året utspilte seg foran meg … Jeg tenkte på alle kranglene, den evigvarende usikkerheten og utryggheten. Hvordan alt ble min feil og hvordan Kenny aldri kunne si unnskyld. Hvordan han hadde kalt meg hysterisk ovenfor venner, når jeg ble redd for han som ikke kom hjem før mellom 08.00 og 10 om morgenen, etter en tur på byen. Etter hvert som disse minnene kom veltende over meg, begynte jeg å tenke på årsakene, hvorfor ble han alltid så sint på meg. Var jeg virkelig så sjalu? Eller så vanskelig å leve med? Kenny hadde uttrykt det utallige ganger … Det var som en knyttneve som slo i magen min da jeg begynte å tenke på alle hendelsene, som tidligere hadde gitt meg lignende følelser. Flere ganger hadde jeg fått en fornemmelse om at han løy, men jeg hadde aldri klart å «ta han på noe». Jeg tenkte spesielt på denne mailen han plutselig hadde «slettet», som ikke var tilgjengelig på siden hans mer. Jeg klarte ikke å stoppe nå, jeg hentet frem PC-en hans og trykte inn mailen. Den logget seg direkte inn, og jeg tok meg selv i å holde pusten mens den koblet seg opp.  Det var ikke hva jeg forventet å finne – det var mye verre!

 

«Dette ble min byrde som jeg måtte klare å bære alene ei stund til. Tårene rant i strie strømmer nå. Jeg grep ei pute i sofaen og knuget den hardt inntil meg. Higstegråten var ikke til å holde igjen»

På skjermen foran meg kunne jeg se et bredt utvalg av mailer som representerte ulike abonnementer, på sider hvor du søker etter sexpartner. Jeg kjente hjertet slå så hardt i brystet mitt at jeg nesten mistet pusten. Likevel trykket jeg meg videre inn på en av sidene. Kenny, mann 32år søker etter partner, one night stand eller forhold for utroskap. Det sto der, svart på hvitt!!! Jeg så gjennom profilen som inneholdt mye informasjon om mannen jeg delte livet mitt med. Det var nakenbildet av han der, sammen med bilder fra fjellet hvor ansiktet ikke var gjenkjennbart. Jeg ble kvalm og kjente på en blanding av sjokk, vilt raseri, sorg og lettelse. Datoen for innmeldelsen sto der, han hadde meldt seg inn for et års tid siden, mens jeg var på langhelg i Hemsedal med skolen. Jeg kunne minnes hvordan han i slutten av helgen plutselig hadde dukket opp der, i et påskudd for å tilbringe tid med meg. Jeg husket med ett hvor rart jeg syntes det var, Kenny gjorde ellers aldri noe særlig innsats for forholdet. Hadde han hatt dårlig samvittighet? Hjertet hamret så hardt nå, at jeg kunne høre pulsen i ørene mine. Jeg bladde meg gjennom flere av sidene, saumfarte de og prøvde å finne en logisk forklaring. Egentlig lette jeg etter et tegn på at dette var en spøk. Jeg klamret meg til håpet og i et krampetak sendte jeg et bilde av profilen til en kompis av han. Kanskje visste han noe om det og kunne fortelle meg at dette var en spøk fra en fest eller noe. Men det var det ikke.  Jeg kunne ikke nå Kenny på telefonen, han var i utlandet uten dekning. Dette ble min byrde som jeg måtte klare å bære alene ei stund til. Tårene rant i strie strømmer nå. Jeg grep ei pute i sofaen og knuget den hardt inntil meg. Higstegråten var ikke til å holde igjen. Jeg hørte meg selv nærmest hyle ut i gråt, en gråt som bevitnet min enorme følelsesmessige reaksjon. Sinne over utroskapen, sinne over løgnene og beskyldningene for at han nesten hadde fått meg til å tro på at jeg var sykelig sjalu. Sorg over all den tiden jeg hadde brukt på denne mannen, sorg over å ha gått på akkord med meg selv i så lang tid. Og lettelse! Lettelse over å finne ut at magefølelsen min stemte, at jeg faktisk ikke var sykelig sjalu eller så utrolig vanskelig å leve med. Så godt å vite at jeg faktisk var ganske bra – tross alt.

 

Jeg gråt i flere timer. Så var det som om kroppen mobiliserte en styrke i meg, jeg ikke visste jeg hadde. Han skulle ikke få knekke meg! Kenny hadde valgt å føre et dobbelt liv og hans valg handlet ikke om hva jeg hadde gjort eller hvem jeg var. Dette var kalkulert utroskap hvor Kenny hadde tatt et aktivt valg om å oppsøke miljøer for å ha noen på si. Det var ikke et uhell, eller noe jeg hadde gjort feil og nå aktet jeg ikke å prøve å lete etter feil hos meg selv. Når jeg ser tilbake på det, ble denne tankemåten et viktig vendepunkt i livet mitt. Jeg sluttet å lete etter unnskyldninger og feil ved meg selv, men begynte i stedet å lete etter muligheter. Det jeg hadde gitt opp for forholdet ble nå mulig å gjenoppta og tankene surret. På få tastetrykk hadde jeg bestilte meg sangtime og time hos personlige trener samme dag. Det måtte skje i dag! Jeg hadde en følelse i kroppen av at det «var nå eller aldri».  Kun kort tid etter gikk jeg ned til sangterapeuten. Så nervøs som jeg var! Men så fort jeg hadde hengt fra meg jakken forsvant fokuset fra kaoset der hjemme og til stemmen min. Jeg hadde nesten aldri sunget for andre før og i hvert fall aldri på denne måten. Sangtimen løftet meg. I en time handlet det bare om hvordan jeg kunne synge renere og med sterkere stemme. Dette var Vivian-tid og jeg glemte verden rundt meg. Da jeg gikk ut døra kjente jeg hvordan humøret var blitt lettere. Nå var jeg var litt flinkere til å synge mine ømme magemuskler bevitnet det. Lite ante jeg at det å synge kan være så slitsomt.

 

Jeg gikk oppover Carl Berner og stoppet innom Meny og kjøpte meg litt å spise. Appetitten var stor der jeg hadde plassert meg inne på Elixia med et kyllinglår i hånden. Jeg var tidlig ute og nøt å sitte i fred med avisen mens jeg åt. Innimellom kjente jeg det knøt seg i magen igjen, men jeg skjøv unna følelsen. Jeg sa fine ting til meg selv og for første gang på snart to år heiet jeg på meg selv! «Hei!» verdens snillest øyne møtte mine, mens jeg kjente det faste og trygge håndtrykket. Kyrre skulle være min personlige trener og jeg følte meg velkommen. Han var veltrent uten å se ut som han brukte noe pulver eller annet «stæsj» og han var oppriktig interessert i å høre om mine mål. «Krigsskolen – jeg vil inn på Krigsskolen» svarte jeg. Drømmen om Forsvaret hadde blitt lagt på is da jeg møtte Kenny. Han syntes ikke mine Forsvarsplaner var noe god ide og om det skulle bli oss måtte jeg velge noe annet. Kenny orket nemlig ikke noe avstandsforhold og jeg var blindt forelsket og syntes det hørtes ut som en bra deal. Nå hadde jeg bestemt meg for å være senter i mitt eget liv og aldri mer skulle jeg gi opp mine drømmer for andre. Det var tøft å skulle trene når jeg følte meg utmattet av sinnet og sorgen. Kyrre oppfattet at det var noe som ikke helt stemte, men grov ikke etter informasjon. Jeg fortalte at det var en tøff tid uten å gå inn på detaljer og uttrykte at jeg virkelig ville dette. Han så på meg og viste en oppriktig omsorg, før han la om hele treningen etter mitt behov. «I dag skal vi fokusere på leken i treningen». Kyrre var fra det øyeblikket min faste personlige trener og gjennom han ble trening til lek og lek til trening. Håndstående, strikk, boksing tok meg fra dårlig trent til veltrent på et par måneder. Jeg ble presentert for nye måter å tenke kosthold på og fikk mer energi i hverdagen. Jeg begynte å føle meg bedre og selvtilliten økte sammen med den gode følelsen.

 

«Jeg hørte han trakk pusten før han sa «jeg må fortelle deg noe, men jeg vil ikke at du skal si noe før jeg er ferdig å fortelle alt»

 

Etter noen dager med en salig blanding av sinne, gråt og gleder ringte Kenny meg tilbake. Han hadde sett meldingene mine og benektet alt. Han sa at noen hadde stjålet identiteten hans og at det ikke var uvanlig. Jeg visste bedre, bildene fantes ikke på nett fra før av, men jeg trengte å tro på det. Jeg ville så gjerne tro på han, når han sa at han aldri ville gjort det mot meg. Jeg var sint, men kjente at jeg var svak for han og lukket gradvis ørene for fornuften og endte opp med å kjøre til Gardermoen for å hente han, få dager senere. Det ble ikke noe varm velkomst denne dagen. Kenny prøvde så godt han kunne å være hyggelig, men han hadde aldri vært spesielt god på det, så etter en stund gav han opp. Jeg hørte han trakk pusten dypt før han sa «jeg må fortelle deg noe, men jeg vil ikke at du skal si noe før jeg er ferdig å fortelle alt». Jeg kjente pulsen stige, hjertet hamret så hardt at jeg nærmest mistet pusten og jeg så knokene mine ble hvite av det harde grepet rundt rattet. Kenny begynte å fortelle om at det bare var en uskyldig greie, at han hadde vært nysgjerrig … Jeg klarte ikke å høre mer. Nå viste jeg at han løy! Han hadde vært veldig overbevisende på telefonen da han sa «jeg lyver ikke for deg, jeg har aldri gjort det og kommer aldri til å gjøre det». Mannen som satt på siden av meg kunne lyve mer troverdig enn noen annen og nå viste jeg bedre. Jeg klarte ikke å si noe, jeg stirret rett frem og kjente hvordan jeg trykket inn gassen. Det føltes som om jeg gjenopplevde episoden og følelsene jeg hadde fått når jeg fant sidene på nett. Sorgen, smerten og sinnet var like voldsom som første gang. Pusten ble raskere og jeg begynte å lete etter et sted å stoppe. Tårene rant i strie strømmer nå og det føltes ut som jeg ikke fikk puste. Han ba meg si noe, men jeg maktet ikke å svare han, ante ikke hva som ville komme ut av munnen min om jeg tillot meg å svare. Jeg var stille helt til han la hånden sin på låret mitt, som om han kunne trøste meg. Jeg snerret mot han og sammen med en god del saftige nordnorske gloser, fikk han klar melding om å fjerne hånden sin. Det var som om jeg åpnet opp for følelsene mine sammen med ordene og nå kom hikst gråten! Jeg gråt, kjeftet, ropte, freste og bannet. Det bare veltet ut av meg og helt ærlig så aner jeg ikke hva jeg sa i bilen, på vei fra Gardermoen. Jeg roet meg litt og fant igjen pusten min. På ny begynte jeg å mobilisere viljen og kamplysten som jeg fant for bare dager siden, i sofaen hjemme. Jeg ble avbrutt av et pling og ei lysende drivstofflampe og stoppet for å fylle. Jeg hadde hentet Kenny i hans egen bil og gav han rabatt kortet. Han så på meg med overraskelse «skal jeg fylle? Det er jo du som har brukt bilen». Jeg kjente sinnet boble over på ny! Hvem i svarte trodde han at han var??? Han kunne faen meg betale etter alt han hadde gjort! Jeg burde aldri ha hentet han i utgangspunktet. Jeg kastet rabatt kortet i ansiktet hans, grep veska mi, slengte igjen bildøra og fortsatte turen hjem til fots. Jeg gikk gladelig de fire kilometerne i høye heler, enn å tilbringe ett minutt lengre i bilen med den mannen.

 

Når jeg kom hjem var Kenny i gang med å pakke. Hans mormor hadde gått bort mens han var borte. Jeg hadde vært støttespiller for hans mor i tiden da han ikke hadde vært tilgjengelig og valgte å bli med han. Jeg svelte mange kameler for å hindre at hans mor skulle få vite at det var slutt mellom meg og Kenny nå, rett før begravelsen. Jeg aner ikke hvor styrken kom fra. Selv ikke da Kenny fortalte meg at jeg fikk la være å vise sinnet mitt til han hadde sørget ferdig gikk jeg av skaftet. I ti dager holdt jeg masken, men da var det slutt. Det ble nemlig aldri plass for mine følelser, for det at jeg fikk være sint eller han ydmyk. Kenny visste ikke hva ordet unnskyld betydde og kranglene ble dagligdags. Jeg og Kenny eide leiligheten vi bodde sammen, så det var det ikke bare å pakke snippesken og flytte ut. I stedet flyttet vi inn på hvert vårt rom, mens papirer og slikt ble ordnet. I begynnelsen plagde det meg at han dro ut, uten å si noe om hvor han skulle eller når han kom tilbake. Men så innså jeg at jeg hadde samme friheten selv. Jeg bestemte meg for å si «ja» til alle nye muligheter som dukket opp. Nå skulle jeg presse grenser og la denne tiden bli en oppdagelsesreise. Derfor sa jeg også «ja» da telefonen ringte fra TV og spurte om jeg ville bli med på Bertrands metode. Jeg hadde tidligere sendt en søknad på impuls, hvor jeg hadde fortalt om mitt problematiske forhold til Forsvarets godt kjente 3000meter løpetest. Nå skulle selveste Bertrand hjelpe meg og jeg kunne faktisk begynne å tro på Krigskolen. Den gangen jeg sendte søknaden hadde jeg tenkt å bli redningskvinne, men det er så vanskelig at jeg selv ikke trodde på min egen drøm. Jeg turte ikke å fortelle dette til TV selskapet og ble både glad og letta over at Bertrand presenterte det som en ide.

 

«Vi ble støttespillere, treningspartnere og nære venner på svært kort tid. I ukedagene studerte jeg til å bli sykepleier mens jeg trente for å komme inn på Krigsskolen. I helgene sto jeg på ski»

 

Høsten og tiden inn mot jul ble preget av mye trening, leiting etter hybel, møbelsalg og TV-opptak. Det ble en tøff tid og det var en enorm lettelse å endelig flytte ut og inn i mitt nye 10kvm store rom. Hybelen midt i Oslo sentrum skulle vise seg å bli en utrolig viktig brikke i målet om å komme inn på Krigsskolen. Min nye romvenninne Martine var ei gladjente som var om mulig enda mer glad i å trene enn meg. Vi spiste sammen, vi trente sammen og danset sammen til alt for høy musikk, på det lille kjøkkenet. Vi ble støttespillere, treningspartnere og nære venner på svært kort tid. I ukedagene studerte jeg til å bli sykepleier mens jeg trente for å komme inn på Krigsskolen. I helgene sto jeg på ski. Til Trysil dro jeg med 30 ukjente mennesker med en felles faktor, bakgrunn fra Forsvaret og saniteten. Harald ble min skibuddy denne helgen og vennskapet tok oss til Norefjell fjorten dager senere. Så ble det Hemsedal, Hafjell og Sverige. Ski og afterski fikk det til å boble over i kroppen. Jeg sto fra bakken åpnet til den stengte og da skled jeg rett inn på afterski, hvor venner og kjente holdt setene varme. Det var befriende å kjenne at janteloven ikke lå over meg lengre og jeg hoppet opp på bordet for å danse i håp om å få med flere. Og flere ble vi!

 

Så nærmet det seg opptak mot Krigskolen. Øl og festligheter ble byttet ut med seks til ni treningsøkter i uken, mer mat og søvn. Jeg jobbet en del og takket ja til alle oppdrag hvor jeg fikk bære grønn uniform. Jeg elsket å være en del av innsatsstyrken og hadde funnet «familien» min i alle menneskene i Derby. Jeg var med som instruktør i sanitet hvor jeg lærte bort nødvendig førstehjelp til soldater, jeg var med som en del av et team på militær ambulanse under skyteøvelser og deltok selv på øvelser med fokus på skyting og felttjeneste. Når jeg tok på meg uniformen kjente jeg på stolthet og samhold. Forsvaret som arbeidsplass byr på utfordringer, mestring og utvikling. Mennesker med slik bakgrunn er gode på å gi direkte tilbakemeldinger, konstruktiv kritikk og er ofte gode på å tenke løsninger. Jeg var helt sikker på valget mitt om at Krigsskolen var riktig for meg.

 

Det var på en av øvelsene jeg møtte Kim. Jeg hadde litt dødtid og sto utenfor feltsykehuset. Soldater som var «ferdigbehandlet» eller hadde «dødd» i krigen sto og ventet på skyss tilbake til sine respektive tropper. I blant dem sto det en bre skuldra kar med skjegg og verdens snilleste øyne. Han fortalte at han kom inn med ambulansen vår og manglet noe utstyr. Vi lette iherdig inne i vogna, men det svake lyset gjorde det utfordrende. Vi avtalte at vi skulle gi lyd om vi fant noe. Når øvelsen nærmet seg slutten pakket vi sammen og rullet inn mot leir. Jeg tok meg selv i å tenke på denne Kim, «han var jo litt kjekk da». Jeg så meg rundt i håp om å se han inne i bygget som var felles for alle soldatene. Og da min venninne som var på ambulansen med meg dukket opp med noe av utstyret han hadde savnet, var jeg ikke sen med å si at det kunne jeg fikse. Kim lyste opp over å få tilbake det svært kostbare headsettet vi bruker til radioene våre og gav meg en real bamseklem. En klem som ble starten på mange små slike møter hvor jeg til slutt måtte spørre rett ut om han var interessert eller ikke. Det resulterte i en date, noen kyss og tilslutt et facebook offisielt forhold. Det gikk fort mellom meg og Kim og jeg merket at vi var veldig forskjellige. Mitt liv dreide seg om trening, kosthold og uteaktiviteter. Kim var glad i det gode liv og det endte opp med at jeg måtte ta noen valg. Jeg kjente på redselen for at en ny gutt skulle få meg «ut av kurs». Samtidig hadde jeg store problemer med å klare å tro på at en mann kunne være så snill som Kim var. Jeg trengte tid til å trene og i de første tre ukene sammen hadde jeg latt meg rive med og spist mat som ikke egnet seg for hard trening. Jeg syntes det var ubehagelig å fortelle om hvor strengt jeg egentlig spiste og hadde ikke turt å si noe. Frykten for å såre Kim var der, han var ikke så opptatt av kosthold da. Men det handlet ikke bare om kosthold. Jeg var redd jeg ikke skulle klare å være tro mot meg selv og mine mål. Den Vivian jeg hadde vært sammen med Kenny skremte meg. Aldri ville jeg bli så svak eller så blind for det jeg sto i igjen! Aldri! Det tok noen dager før jeg hadde motet meg opp, men jeg ble nødt til å være åpen om mine erfaringer og ønsker. Kim ønsket å gjøre alt for meg, men jeg merket at det var tøft for han. Han var redd for å miste meg og jeg led under følelsen av å ikke kunne være en tilstrekkelig kjæreste for Kim. Men vi valgte å tro på det vi hadde og sto i det.

 

«Det var som om jeg koplet av følelser, for i det øyeblikket jeg gikk ut av bilen var jeg ingens kjæreste, jeg var ingens datter eller søster. Nå var jeg bare Vivian og jeg hadde kun et eneste fokus –­ jeg skulle inn på Krigsskolen!»

 

Så var den store dagen endelig der. Kim kjørte meg til Sessvollmoen hvor jeg ble møtt av en voldsom folkemengde. Jeg kysset han ha det og lovte å holde han oppdatert i løpet av disse tre ukene. Det forsvant som dugg for solen, for når jeg gikk ut av bilen var det bare meg igjen. Det var som om jeg koplet av følelser, for i det øyeblikket jeg gikk ut av bilen var jeg ingens kjæreste, jeg var ingens datter eller søster. Nå var jeg bare Vivian og jeg hadde kun et eneste fokus –­ jeg skulle inn på Krigsskolen! I forkant hadde jeg kjøpt ei champagneflaske og denne hadde jeg visualisert mange ganger. Jeg så for meg hvordan det ville føles å sprette korken når jeg hadde fått skoleplass, jeg kunne kjenne boblene i munnen. Denne flasken hadde jeg tatt bildet av, jeg hadde fortalt om den og nå ble den en felles motivasjon for meg og de jeg delte disse ukene med. Spesielt viktig var denne champagneflasken under feltuka, hvor vi bar selvlagde bårer med en person på. Hvor vi krøp i gjørmeløyper, gikk milevis i uvitenhet og stadig møtte nye utfordringer. Jeg snakket om at når vi kom inn på Krigskolen, da skulle vi sprette champagnen sammen. Ikke hvis, men NÅR vi kom inn. For det hadde jeg lært meg, en drøm er noe du ønsker, et mål er noe du tror på. Og jeg trodde på at jeg skulle komme inn på Krigskolen med hele mitt hjerte.

 

Fysiske tester gikk bra, selv 3000meter testen gjorde meg ikke nervøs nå. For første gang i mitt liv følte jeg meg 100% forberedt. Aldri hadde jeg gitt så mye av meg selv i forberedelsen av tester, hverken skriftlig eller fysisk. Kroppen var rolig og jeg kunne se for meg løypa, omtrent når kroppen ville verke og hodet motarbeide meg. Jeg var forberedt på at det ville gjøre vondt og det gjorde meg rolig. Jeg visste hva som ventet og at jeg kom til å klare det. Under løpet var det en som slet for å komme i mål og jeg hadde nok energi til å prøve å dra han med meg. Men da han gikk for andre gang måtte jeg fokusere på meg selv og mitt mål og løp mot målstreken. Det verket i hele kroppen i det jeg hørte noen heiet fra sidelinjen. En venn av meg sto der og heiet på meg og med et gikk spurten inn mot mål lett. Fantastisk var det å passere målstreken med god margin. Det føltes allerede som jeg hadde vunnet, enda det var to uker igjen av opptaket …

 

Etter et mangfold av tester hvor det ble testet blant annet norskferdigheter, matematiske og logisk evne, var jeg fortsatt med videre. Jeg jublet for hver test jeg klarte, mens jeg så flere og flere faller fra. Det var tungt å se andre mislykkes, men for hver og en som dro hjem kom jeg et skritt nærmere min egen drøm. Stadig minsket vi, til vi sto oppstilt på siste dag. Vi sto oppstilt omtrent på millimeteren, jeg sto og stirret rett frem i bakhodet til han foran meg. Befalselevene ble ropt opp først og jeg gledet meg med alle de overlykkelige ansiktene. Det er kremen av norsk ungdom som går videre i siste seleksjonsrunde.  Da det ble Krigsskolens tur til å rope opp sine utvalgte kandidater kjente jeg det kriblet i hele kroppen. Det var som om maurene krøp oppover lårene mine og jeg fingrene mine var helt numne. Jeg trakk pusten for hver kandidat som gikk videre, jeg var glad på deres vegne men kjente på frykten for å ikke være en av dem.  Det var 22 stykker som hadde kommet inn nå, men jeg sto fortsatt igjen. Nå var det bare to plasser til og jeg kjente for første gang at jeg ikke trodde på målet mitt lengre. Jeg hadde gjort mitt aller beste, jeg kunne ikke ha gjort noe annerledes. Jeg kjente klumpen i magen vokse og den lå tungt nederst i magen. Jeg var kvalm og hadde mest lyst til å gråte da nest siste fant sin plass i rekken. Så ropte de opp siste, jeg var i min egen lille boble nå og skjønte ingenting før sidemann pirket bort i meg. Gratulerer! Hæ?! Meg?! Jeg kjente gledeshylet lå helt oppe i halsen og tårene presset på, men jeg strammet meg opp, nikket bestemt mot befalet og marsjerte over til de andre. Jeg sto bak Mathias som hadde vært makkeren min, min støttespiller og lagkamerat gjennom hele uken i felt. Nå holdt han ut hånda skult bak ryggen sin «vi visste det!». Vi gjorde jo egentlig det, tenkte jeg for meg selv der jeg sto og ventet på å slippe ut gledeshylet. Drømmen min som ble til et mål var nå blitt virkelig. Jeg tenkte på det Bertrand hadde sagt om at drømmer blir ikke virkelige om du ikke tror på dem. Jeg kom inn som en av 24 elever på Krigsskolen, fordi jeg jobbet målrettet, noe jeg klarte fordi jeg trodde på meg selv og drømmen min.

 

Kim hadde allerede fått servert nyheten over telefonen, men nå når han kom gående mot meg i porten på Sessvollmoen, boblet gleden over på nytt. Jeg kastet meg rundt halsen hans og han løftet meg opp og svingte meg rundt. Munnen gikk i ett i et virvar av fortellinger, latter og glede, jeg ville så gjerne del alt. Nå kunne jeg slippe ned skuldrene og lage plass for andre enn meg selv. Kim beviste på så mange måter at han var verd å lage plass i livet for. Denne følelsen ble nok en gang styrket da han førte meg inn i leiligheten sin, hvor flasken jeg hadde visualisert i flere uker sto i en bøtte av is. Kim fylte glassene med ferske jordbær, mens jeg tok med champagneflasken ut på verandaen. I det korken fløy og spruten sto kunne jeg endelig slippe løs gledeshylet …

OBS! det er delvis benyttet fiktive navn i historien.

 

Relevante innlegg:

Bertrands metode – se meg på TV

Mitt møte med Bertrand – slik var det for meg

Relevante sider:

Kyrre Kjesbu – personlig trener