Jeg kommer inn døra hjemme og holder på å snuble over noen sko. Matten i gangen ligger krøllete, men er umulig å rette opp på grunn av tre sekker betong som står tildels på den. Jeg ser meg rundt etter en ledig flekk for å slenge av meg skoene. Gangen er overfylt av verktøy, flyttelasset, klær og rot.
Se filmen nederst i innlegget
Jeg får av meg skoene og skal til å henge av meg jakka. Det er absolutt ingen ledige kleshengere og jeg griper en hvor det allerede er ei jakke på. Jeg gjør er ærlig forsøk på å få den på plass, men den når gulvet før jeg er ferdig. Jeg ser oppgitt på den digre boblejakka som nå ligger oppå verktøy kassen, snur meg rundt og går inn på kjøkkenet.
Kjøkkenet er husets fristed. Eller, der VAR husets fristed før vi begynte å pusse opp stua. Kjøkkenet og badet er nemlig de eneste oppvarmede rommene i hele huset. Men nå sliter jeg med å finne en ledig plass å sitte. På bordet ligger regninger, post og sendeklare takkekort. Takkekort som allerede er sent ute og var klare for en ukes tid siden. Jeg flytter blikket til stolen som har fått rollen som klesstativ og hylle… Nok en gang flytter jeg på rot. Foran meg er det en haug med greier jeg ikke skjønner hvorfor ligger akkurat der.
Jeg er smertelig klar over rotet bare er midlertidig, men midlertidig kjenner ikke noe tidspunkt. jeg ser meg rundt å tenker på ordtaket “Ting Tar Tid”. Siden jeg flyttet fra byen har jeg på den harde måten lært to svært viktige ting -Ting tar tid, og ting må få lov å ta tid. For meg innebærer dette å lære på den harde måten, hvor jeg sakte men sikkert infinner meg med å “skynde meg sakte”. De som kjenner meg godt vet at dette ikke er min sterkeste side og jeg har en tendens til å danse Jenka når iveren blir for stor; to skritt frem, ett tilbake…