Vi forlot hotellet etter en fantastisk morgen med deilig frokost og en lang varm dusj. Jeg kjente hjertet slå raskere i det jeg gikk mot bilen og før jeg hadde fullført de 100 meterne var jeg ordentlig kvalm.
Jeg skjønte ikke reaksjonen i kroppen min før vi var fremme ved sykehuset. Kim så på meg der jeg sto å trippet mens jeg ventet på han, -må du tisse? Nei, det var ikke det jeg prøvde å unngå, jeg sto å kjente på tårene som presset på. Det var redselen som banket på min dør i dag, tenk om noe er galt med barnet…. På vei inn på Nordlands sykehuset fløy det et jagerfly over hodene på oss, det drønnet i bakken og jeg tok meg selv i å lukke øynene. I et lite øyeblikk var jeg tilbake i grønn uniform på opptrening, stasjonert på Ørland hovedflystasjon. Det var en deilig avledning, for selv om jeg har vært i internasjonal tjeneste har jeg aldri kjent på en redsel så sterk, som det jeg føler for den lille som vokser i magen min…
To minutter over tiden ble vi ropt inn. Vi fikk hilse på jordmødrene, hvor den ene tok videreutdanning innenfor ultralyd. Som sykepleier selv spør jeg alltid om disse alternative videreutdanningene. Viste du at jordmor er to års videreutdanning og at de tar ett års ekstra utdanning oppå den for å utdanne seg i bruken av ultralyd? Ganske imponerende å tenke på at de har like lang utdanning som en lege…
Vi satte oss ned og ble ført inn i datasystemene, før det endelig var dags. De var vennlige, men jeg følte jeg måtte spørre meg litt frem. Jeg fortalte at jeg hadde gruet meg en del i forveien, at jeg var redd for å finne ut at ikke alt var bra med den lille. Hun gav meg et støttende blikk og begynte å sprute gell på magen. Hun lette litt før hun fant lille som hadde plassert deg godt til høyre. Jeg kjente jeg pustet ut da mini dukket opp på skjermen. Inni magen min lå det en liten en og peivet med armer og bein. Jeg kunne se hendene åpne og lukke seg og beina som byttet på å sparke frem og tilbake før de la seg i kryss. Vi lo litt både jeg og Kim over å se denne aktive lille med sine 7,8cm målt fra hodet til stump. Det føles allerede som det er en egen liten personlighet og jeg memoriserte omrisset av spira vår, nesetippen, hodeformen og de små armene som stadig var i bevegelse – vår lille skatt ❤
Siden vi er tidlig i svangerskapet er det ikke mulig å fastsette termin dato, men ut i fra størrelse er vår lille 14uker i dag. Det innebærer at vi trolig blir foreldre i midten av september… Om du ikke viste det ble jeg og Kim gift 10.september, jeg er født 16.september og Kim den 17. september……