Flytter tilbake til marerittet

Nå begynte det for alvor å bli vanskelig og jeg ble lugget, sparket og spyttet på om jeg viste meg i bygatene alene. En kveld husker jeg spesielt godt, jeg ble angrepet av en hel gjeng

Det er med blandede følelser vi nå skal flytte tilbake til Levanger, byen jeg vokst opp i. I mange år sa jeg at jeg aldri aktet å bo eller oppdra noen barn i Levanger. Nå har vi begynt å pakke sammen tingene våre, fordi vi ønsker å flytte til min hjemplass nå når vi venter liten. Det har vært en prosess, bearbeiding av opplevelser og tanker. Mye handler om at jeg har funnet troen på meg selv og er i dag en trygg voksenperson. Ekstra godt er det å ha en mann jeg deler livet mitt med, som bare vil meg godt. Min bakgrunn har gjort meg sterk, den har formet meg og i dag er jeg stolt av den jeg er.

Jeg flyttet fra Levanger det året jeg begynte på videregående og feiret min 16 år bursdag på hybel i Alvdal. Jeg var kommet til et punkt i livet at jeg ønsket meg langt vekk fra byen jeg hadde vokst opp i, 10 år med mobbing var endelig over.

Jeg var 12 når jeg hadde begynt å se etter løsninger for å bli mindre. Jeg drømte om å være liten og søt, ikke 168 cm med former. Jeg var høyere enn alle guttene og spilte heller rugby bak skolegården med gutta, enn å henge med jentene. Innimellom tok de meg inn i varmen, men var det pysjamasparty eller andre aktiviteter ble jeg aldri invitert. Det var ikke så ille i førte klasse, men etter som årene gikk ble barneskolen stadig tøffere. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle gråte foran de andre og ble i stedet for “ei tøffa”.  Så begynte vi på ungdomsskolen og nå ble dagene verre. En gruppe jenter fra en klasse over la meg for hat, uten at jeg noen gang fant årsaken, men det var bare starten…

skole_frol_hegle
Skolen jeg gikk på  (lånt fra levanger kommune sine sider)

Jeg husker jeg leste en bok fra TL-klubben om ei jente som hadde bulimi. Boken var nok ment for å skremme ungdom fra å gjøre dumme valg, men for meg ble det en løsning på problemene mine. Det var vanskelig i begynnelsen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg prøvde å kaste opp med vilje, hvor det bare endte opp med halvhjertede brekninger og tårer. Løsningen fant jeg når jeg prøvde å drikke en slags ginseng drikk mamma hadde stående, den smakte så dritt at i samarbeid med den og en finger i halsen fikk jeg endelig til å tømme magen. Slik startet det som ble min måte å takle alle de stygge kommentarene, blikkene og hviskingen…

De sto rundt meg i en ring, dyttet, sparket, lugget og sa så mye stygt at det ikke er verd å nevne. Til slutt falt jeg på bakken

Jeg fikk daglig høre at jeg var stygg eller tykk og bygde opp en forsvarsmur. Når noen kalte meg noe stygt svarte jeg “tror du ikke jeg har speil?”. Det ble mindre morsomt for de å mobbe meg når jeg svarte tilbake. Så da fikk jeg fred for ei stund. Jeg begynte likevel å merke det på kroppen. Jeg hadde alltid vært skoleflink og norsk og matematikk var yndlings fagene mine, men nå gikk det utover fagene på skolen. Jeg som hadde elsket matematikk fikk nå nesten angst og måtte sitte på eget rom under prøver. Jeg klarte ikke å holde følge i klassen og ble en bråkmaker. Jeg fant venner som ikke var interessert i skolen, i stedet flyttet vi fokus på festing, alkohol og gutter.

Jeg var begynt i niende klasse da ting ble verre. Jeg møtte en gutt som var god og snill, men alt for gammel for meg. Den gangen var de ikke så nøye på legitimasjonsjekk og jeg kom derfor inn på utesteder fra jeg var 15 år. Vi viste ikke hvor gamle den andre var og vi begynte å henge sammen, til jentegjengen på skolen sin store forferdelse. Nå begynte det for alvor å bli vanskelig og jeg ble lugget, sparket og spyttet på om jeg viste meg i bygatene alene. En kveld husker jeg spesielt godt, jeg ble angrepet av en hel gjeng, denne gangen var det gutter innblandet også… De sto rundt meg i en ring, dyttet, sparket, lugget og sa så mye stygt at det ikke er verd å nevne. Til slutt falt jeg på bakken, men de gav seg ikke da heller. Heldigvis kom det en mann løpende bort og stoppet det hele, han ville gjerne hjelpe meg men jeg ville bare hjem og løp bare der i fra. Jeg kunne ikke gråte foran andre og tårene satt utenpå nå. Jeg fikk aldri takket mannen som hjalp meg – men jeg glemmer han aldri! Jeg aner ikke hvor langt det hadde gått om ikke han var der. Jeg anmeldte jentene med hjelp fra mamma, men de hadde snakket sammen og slapp unna med skrekken.

nossum
Nossum travbane ble mitt fristed (lånt av levanger kommune)

På travbanen fant jeg roen. Jeg ble godt tatt i mot og brukte all min fritid i stallen. Hestene gav meg så mye glede og jeg følte mestring når jeg stelte, red og klargjorde hester for løp. Hver mandag i to år var jeg på Leangen travbane og jeg elsket det. Det ble helt naturlig å søke hestelinja når jeg nærmet meg en avslutning på ungdomskolen. Jeg og mamma hadde snakket mye om disse årene og selv om tiende klasse hadde vært et langt bedre år hadde jeg fortsatt ett behov for å komme meg bort. Min bestevenninne Carina hadde vært en god støttespiller, men vi to fant på mye tull sammen og ble kjent med en gjeng ungdommer som hadde et annet ambisjonsnivå enn hva jeg ønsket. Selv om jeg hadde gjort det dårligere på skolen hadde jeg oppnådd et snitt som var over gjennomsnittet og jeg fikk plass på Storsteigen videregående skole i Alvdal. Det var ikke noe lett valg å flytte fra alt det gode på travbanen og min beste venninne, men morfar kjørte meg nedover – bare for å se. En dag blant andre hesteinteresserte, dyr og fjøs var nok, jeg ble ikke med morfar hjem. i stedet fant vi meg en hybel, kjøpte skolebøker og klargjorde for en bli kjent uke på Setra…

img_6458
Sterk alene, best sammen ❤

Oversiktsbildet er lånt av trønderavisa.no

2 thoughts on “Flytter tilbake til marerittet

  1. Fy søern, dette var sterk kost.. hev hodet og vis hvem som ikke gir seg Vivian. Stå på og lykke til med flyttingen.

    Like

Legg gjerne igjen tips, råd eller bare en kommentar :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s