Med kul på magen, fire trekkvillige hunder og en glatt nedoverbakke startet jeg dagens tur med hundene. God ide? Ikke veldig og det endte opp med å bli delvis ufrivillig dratt ned gjennom Breivik bakken.
KORT FILM av gåturen og gjestehunden Leo ser du nederst i innlegget
Jeg fant til slutt fotfeste og fikk etterspurt litt assistanse. Min lillesøster fant frem noen reale brodder og Kim transporterte meg og flokken til enden av bakken. Jeg tenkte at jeg like gjerne kunne avslutte forsøket på nedoverbakken mens leken var god. Det viste seg å være en god vurdering og tanken om at jeg ikke ville ha flere hunder enn de jeg har snudde seg fort når alt gikk greit 😉
Som lita drømte jeg om dyr – alle slags dyr men hest og hund var helt klart mine to favoritter. Jeg gråt meg til min første hund da jeg var 12år. Da hadde jeg flere ganger i uken og år, vært å luftet Pedro. Han var en vimsete liten amerikans cocker spaniel, gylden med lange lokker. Å som jeg elsket den hunden. Når eierne skulle flytte til Svalbard skulle Pedro bo hos noen familiemedlemmer av eierne, men de bodde langt unna. I fjorten dager gråt jeg mine modige tårer, til han en dag var hjemme hos oss da jeg kom hjem fra skolen. Drømmen var blitt virkelig og Pedro var en perfekt start på et hundeeventyr. <3
Barndomsdrømmen er på mange måter den samme, men nå drømmer jeg ikke om små sjarmerende hunder for kos og tur. Nå drømmer jeg om mitt eget hundespann. Likevel går jeg et nytt eventyr i møte og siden jeg ikke vet hva det innebærer må fornuften få seire over hjertet – enn så lenge 😉