Redd for å feile

Etterhvert som flere kasser fylles med ting og skapene blir tomme flyttes tankene mot det som kommer. Det er knappe tre uker til jeg starter i ny jobb på Levanger og det hele virker stort og skremmende…

Jeg har fått en fantastisk mulighet og en jobb jeg virkelig tror jeg vil trives i. Det er en stilling på Staup Helsehus i Levanger hvor jeg skal jobbe i en kombinert stilling. Deler av tiden skal være på KAD (kommunal akutt døgnenhet) og resterende av tiden på legevakten. Dette gir en unik mulighet til å jobbe med mennesker i alle aldre og med et bredt spekter av problemstillinger. Jeg kjenner det kribler i kroppen med tanken på de varierte arbeidsoppgavene, men under huden ligger det også en redsel. Jeg er redd for å ikke lykkes, for å ikke klare å ta til meg ny læring raskt nok og for å ikke leve opp til forventningene. Jeg har tidligere vært nervøs for stillinger og muligheter jeg har fått, men denne følelsen oppleves som ukjent. Jeg har ikke betvilt min læringsevne før, eller vært redd for å feile på denne måten. Men jeg har heller aldri opplevd hendelser på jobb som har vært vonde før nå…

Det er ofte slik at det er umulig å bli venner med alle, men jeg har alltid tenkt at det er mulig å gå overens med de aller fleste. I arbeids sammenheng har vi ofte det samme målet vi jobber mot. Dette tror jeg kan skape et grunnlag på tvers av ulike meninger og personligheter. Jeg er også veldig glad i direkte tilbakemelding – noe som er flittig brukt i Forsvaret. Det vil si at om vi er uenige med en kollega, uavhengig om det er adferd eller handling, så går vi direkte til den det gjelder og tar opp problematikken. Dette gjøres gjennom konstruktiv kritikk. Konstruktiv kritikk gis som en konkret tilbakemelding som legger tilrette for læring og mestring.  Mange bruker tilbakemeldinger som «det var bra», «det var ikke særlig bra», i stedet for å benytte seg av direkte tilbakemelding:

«Du snudde deg og gikk vekk fra Ingrid når hun var i ferd med å si hva hun trengte for å fullføre jobben. Da synes jeg ikke du behandlet henne bra».

I jobben jeg hadde var det blitt en kultur hvor noen av mine kollega virket å oppleve det å ta og gi tilbakemelding som vanskelig. Dette resulterte i at uenigheter ofte ble snakket om i stillhet og ikke direkte til vedkommende. Jeg opplevde dette og prøvde å ta opp problemstillingen, uten at jeg ble hørt. Det endte til slutt opp med at jeg tvilte veldig på mine evner som sykepleier og kollega. Jeg begynte å lure på om valget å forlate Forsvaret var feil og om jeg noen gang kunne trives i et kvinnedominert yrke. En ganske forhåndsdømmende tanke, men der og da var det slik jeg opplevde det.

Nå begynner jeg å få det litt på avstand og vet at jeg skal inn i en jobb hvor vi er en gruppe med ulik erfaring og fag-bakgrunn. Jeg fikk et godt inntrykk av sjefen gjennom intervjuet og min søster som kjenner flere av de som skal mine kolleger, har snakket varmt om dem. Nå skal jeg bare bruke tiden frem mot min nye start, til å finne gnisten og arbeidsgleden, for innerst inne vet jeg at om jeg gjør noe jeg brenner for, så gir jeg 100%. Og det er godt nok!

Hva mener du skal til for å få et godt arbeidsmiljø?