Langs veien

Vi har satt oss i bilen og er på vei mot Levanger. Et lite øyeblikk trodde jeg ikke at vi skulle rekke fergen, begge hjulene på høyre side sto fast.

Med litt råd over telefonen var det bare å løpe inn og hente hammer. Kim tok på seg helterollen og regelrett slengre seg under bilen for å hamre løs. Jeg holdt pusten da vi startet bilen igjen og løftet armene i stor glede når jeg kunne bekrefte at alle fire hjulene nå gikk rundt som de skulle.

Vi så på klokka og bestemte oss for at det var tid nok til å stoppe innom butikken. To flasker brus og en potetgullpose senere satt jeg i bilen. Veifrokost har ingenting med sunt kosthold å gjøre! Potetgullet var nærmest borte før vi kjørte i land på Ågskaret, det er en fergetur på knappe 10minutter…

Kim kjørte til Jektvik hvor neste ferge går fra. Da var sola sluppet frem mellom skyene og vi benyttet stunden til å lufte hundene. Fergeturen over til Kilboghavn er en drøy time og fryktelig langdryg. Jeg elsker å være ute på dekk, men i dag var dørene låst på geunn av snø og is. Om sommeren har denne ferga et kiosktilbud, nå er det eneste tilbudet en automat med litt snacks. Ikke at vi ville ha noe…

Sola tittet frem 🙂

Vi kjørte av ferga og hadde ikke kommet særlig langt da vi så en lang kø i front. Jeg kunne skimte en ambulanse og et stort kjøretøy. Kunne det være en buss? Tankene fløy og jeg begynte å tenke på at jeg kanskje kunne gjøre nytte for meg. Like fort som tankene kom forsvant de igjen, det var en trailer som ikke hadde hatt hellet med seg og sto delvis på tverre i kjørebanen. Vi tuslet frem for å se. En av ambulanse personellet sto å så på og han kunne fortelle at de hadde ventet i to timer allerede. Bergingsbilen hadde akkurat ankommet fra Mo i Rana.

edf

Jeg kunne ikke dy meg og ble stående å snakke litt med mannen i rødt. Han var selv sykepleier og fortalte at han stotrivdes med å jobbe på ambulanse. Når jeg spurte etter hans kollega fortalte han at han satt på bil med en pasient. – Er det kritisk? Jeg så på han. -Ja det er det, det er en pasient med hjerteproblematikk bak i bilen…

Mye av ventetiden gikk til pelsstell
og mye oppmerksomhet + kos 😉
 
Fire timer måtte denne pasienten vente før de kunne kjøre videre. Ambulansen ble sluppet foran oss, men likevel ville han trolig ikke være på sykehus før det var gått nærmere fem timer… Det er tankevekkende at denne pasientens liv sto på spill på grunn av dårlige veiforhold. Jeg så meg rundt for å se om det ikke var mulighet for helikopter… Jeg vet ingenting om vurderingene bak, men jeg klarte ikke helt å slippe casen ut av hodet. Jeg er glad mange av mine nærmeste bor i nær tilknytning til sykehus om ulykka skulle være ute…

 

Legg gjerne igjen tips, råd eller bare en kommentar :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s