Det er mange ting jeg liker ved å bo på et lite sted. Jeg elsker at butikkdamen sier hei og vet navnet mitt, det gjør at jeg føler meg velkommen. Flere har vist genuin interesse for å bli kjent med oss og noen tørr å være åpent nysgjerrige. Jeg synes det er utrolig hyggelig at naboen kommer bortom og ønsker oss velkommen. Å bo på bygda er langt mer koselig enn å bo i byen – så lenge du ikke gjør noe som er verd å snakke om.
Du kjenner kanskje til den litt overnysgjerrige naboen som satt å gløttet ut vinduet, skjult bak gardinene? Eller hun i kassa på Rimi som fulgte så nøye med på samtalen du hadde med en venn over handlekurven? De liker å snakke om andre, med andre. Det er ikke alltid sannheten som kommer frem og det er ikke sjeldent at ei fjær blir til ti høns. Privatlivet kan oppleves som ikke-eksisterende når bygdetrollet kommer snikende. Det lusker bak deg og følger skyggen din. Bygdetrollet livnærer seg på sladder og baksnakking. En skulle tro at bygdetrollet var en spesiell gruppe, men trollet kjenner ingen alder eller kjønn…
Bygdetrollet er ganske enkelt den som bærer med seg sladder. Noen gjør det uten å tenke over hvor skadelig det kan være. Du tenker kanskje det finnes bare et sted? Bygdetrollet finnes i de fleste miljøer, på jobb, i byen og på landet. Men best kjennes kanskje bygdetrollet, der hvor “alle kjenner alle”.
Det er litt rart, for jeg har alltid sett på meg selv som en landsbyjente – ei som vil bo litt øde og gjerne langt borte fra byen
Jeg har sett kolleger bli utsatt for sladder, jeg har hørt sladder om naboen og noen som bor på andre kanten av bygda. Men aller best merket jeg det når jeg var den det ble snakket om. Jeg vet folk har forventninger til at en 30år gammel gift kvinne snart burde få barn, men alle spørsmålene kan såre. Det er ingen selvfølge å få barn. I den perioden et par tar skrittet hvor de prøver å få barn, kan oppleves veldig sårbar. Jeg husker selv at jeg lurte på om jeg kunne få barn – Tenk hvis, enn om… Det ble snakket om meg og min graviditet FØR jeg var blitt gravid, og lenge før jeg viste det selv. Det ble snakket om av folk jeg knapt nok viste hvem var. Sladder om graviditet er ganske uskyldig i seg selv, men det er langt fra bare jeg som var et samtaleemne og ikke alt var like uskyldig!
Jeg savner å kunne gå i gatene å være bare meg selv, som en av mange. Å kjenne at jeg kan gjøre hva jeg vil uten å tenke på hva andre synes eller tenker om det. Jeg liker å tro at jeg ikke bryr meg så mye om hva andre tenker, men det stemmer ikke. Skal jeg skape noe, eller ha en stemme som høres så må jeg ha noen som lytter… Min motvekt ble å fortelle om graviditeten ble å fortelle det tidlig. Ikke fordi det var noe vi ønsket, men fordi det ble lettere å håndtere enn at alle snakket om det. Noen spør direkte, men vet du?! Noen ganger er det beste å bare holde tett om det man tror man vet til vedkommende forteller selv. Jeg er blant de som ikke klarer og lyve og blir derfor avslørt av ansiktsuttrykk eller kroppsspråk…
Det er litt rart, for jeg har alltid sett på meg selv som en landsbyjente – ei som vil bo litt øde og gjerne langt borte fra byen. Etter 6 mnd på landet har jeg derimot funnet ut at jeg trives et sted midt i mellom – tror jeg. Jeg er jo oppvokst på Levanger og der har vi det meste og siden jeg flyttet har byen tilbudene økt i takt med byens utvikling. Oslo opplevde jeg som stort og upersonlig, men jeg tror det aller mest handlet om savnet etter hage, større frihet og ikke minst fjellene. Naturen er en viktig ingrediens i mitt liv og uten føles ikke stedet jeg bor på som hjemme. I Oslo har jeg tråkket Østmarka opp og ned, på kryss og på tvers. Her nord har været gjort at det ikke har blitt så mange turer som ønsket. Fjellene er bratte og vakre men også glatte og uoppnåelig når snøen ikke legger seg ordentlig og vinteren lar vente på seg. Akkurat nå gleder jeg meg mest på våren med solen som varmer, løvetann i grøftekanten og nye opplevelser og muligheter…
OBS! alle bilder her er tegnet hjemme på kjøkkenbordet, ikke bruk uten å spørre 🙂
Toppbildet tegnet av: Vivian