Vi sitter i bilen på tur hjem fra Bodø. Sola varmer godt gjennom bilruta og de snøkledde fjellene bader seg i sollys. Det vakre Nordland viser seg fra sin beste side og jeg blir minnet om hvorfor jeg ønsket meg hit i starten. . .
I går kveld gikk det opp for meg at jeg på en måte gav opp drømmen min. Drømmen om å skape noe eget, leve av og tett på naturen føltes plutselig helt uoppnåelig. Jeg opplevde en enorm sorg som kom som kastet på meg. Det er ikke noe tvil om at følelsene sitter utenpå kroppen om dagen, for krokodille tårene får oftere spillerom…
Min farmor har alltid sagt til meg, uansett alder; “bare gråt litt, så føles alt så mye bedre etterpå…”. Det har hun jammen meg rett i! For under laget av tårer ligger kampviljen og når gråten stilnet kjente jeg igjen den gode følelsen som sier; ingenting er umulig! Derav skrev jeg gårsdagens dikt
Det var med ro i kroppen jeg dro til Bodø for å signere kontrakt med kjøper. Selv om det å selge hjemmet vårt ikke feires med jubel, tok vi oss likevel tiden til å dele et bedre måltid i Bodø by. Jære sin nye eier får bo på et av landets fineste steder – det er det ingen tvil om.
Selv tar jeg en tur innom A4-livet mens nye tanker og idéer skal få tid til å formes som målsetninger. I mellomtiden skal jeg nyte hverdags-lykken, slik som dagen i dag: tur med hundene i solnedgang…