Lille og jeg på ordinær ultralyd

På mandag satte jeg meg i bilen og vinket farvel til familien min og Meløy. Også mannen måtte bli igjen i nord når jeg vente nesa mot Levanger. Mens Kim ble for å ordne siste med hus og flyttebil måtte Lille og jeg dra uten pappa’n på ultralyd. Det var noen som manglet, men min søster Sølvi fylte inn og ble med som støtte og kamerakvinne. Slik at pappa’n og dere kan få ta litt del….

Jeg kjørte for å hente Sølvi på jobb da tårene kom. Følelsene sitter tross alt utenpå om dagen og det ble ikke helt det samme å dra på ultralyd uten den blivende far. Det er faktisk ganske skummelt å skulle finne ut av om Lille er frisk og det er godt å være to om bekymringer, gleder og sorger i ventetiden.  Det hjalp godt å se min søster som strålte av glede der hund kom småjoggende ut fra jobben. Hun hadde hatt en travel dag og nå fikk hun utføre klesskift mens jeg kjørte til sykehuset. Vi viste begge hvor vi skulle, så vi slapp heldigvis å lete og med litt forsinkelser gikk det veldig fint å komme i tide.

«Vivian Tidemann», jeg hørte navet mitt å så opp. Det var en godt voksen dame som tok i mot oss. Hun hadde ikke langt lyst hår og ikke snakket hun med lav myk stemme. Illusjonen om hva en jordmor var, forsvant litt. Men jeg ble ikke skuffet! Hun var nøyaktig, tok seg god tid og forklarte godt underveis. Jeg følte meg trygg i hennes hender, der hund prøvde å overtale Lille til å snu litt på seg. Lille lå nemlig med hodet nærmest mellom bena og hadde ingen tanker om å bytte posisjon. Inni magen min lå det et bestemt lite menneske på 20cm…

Jordmoren dyttet på magen og litt etter litt fikk hun tatt målene av hode, lårbein og tverrsnitt av magen. Organer var som de skulle og på riktig plass, navlestrengen var godt synlig og etter å ha jobbet litt rundt på magen kunne vi se at overleppen på Lille var intakt. Hun forklarte at når fosteret blir til vokser det bakfra og forover og det er under denne lukkeprosessen i foran at noe kan skje, slik at det blir hareskår eller mer kompliserte følger som tarmer på utsiden.

Jeg var blank på øynene og veldig glad da jordmoren sa vi fikk filme lille litt, slik at far kunne få ta del i opplevelsen. Etter besøket sendte jeg Kim små videoklipp og ringte han samtidig. Det beste med vår samtale var at min skuffelse for å ikke få vite om vi venter ei lita jente eller en liten gutt, ble Kim sin glede. Han så dette som en ny mulighet til at vi kunne dele denne fine opplevelsen sammen, og plutselig var all skuffelsen borte!  Lille hadde nemlig ingen planer om å vise seg frem i dag med kryssende bein valgte Lille å bevare hemmeligheten sin litt lengre. Så nå må to spente foreldre vente tålmodig en stund til.

Vi har bestemt oss for å dra sammen til Trondheim på privat ultralyd om noen uker. Det føles nå som om vi fordeler gleden; i dag feirer vi at Lille er frisk baby, om noen uker kan vi leke enda mer med navn og feire en kommende prins eller prinsesse…. <3

Fikk du vite hva dere ventet på ordinær ultralyd?