For en stund siden fikk jeg kontakt med ei trivelig dame her på Skogn. Det var facebook og en hundegruppe for malamute-eiere i Trøndelag som åpnet for muligheten til en playdate for våre firbeinte.
Å ha hund er en fantastisk fin måte å komme i kontakt med andre “likesinnede” på. Og jeg har ofte erfart at på enkelte hunderaser er det ofte flere felles interessers som ligger bak. Tidligere hadde jeg en storpuddel og ble kjent med mange som drev med utstilling og pelsstell. De tok alle i mot meg med åpne armer og jeg lærte mye. Ønsket jeg å trene brukshund ble jeg mer alene, for det var ikke så lett å finne andre puddeleiere med like interesser. For selv om jeg ble en del av hundeklubben og ble kjent med mange, så er det noe helt eget å dele erfaringer med andre som jobber daglig med samme rase.
I dag fikk jeg nok en gang erfare at malamute eiere ofte er livsglade mennesker som liker å være ute. Paret som er eier av hannhunden Suka var begge to kledd i turklær som vitner om erfaring fra friluftsliv. Praten gikk lett og varierte mellom hund, telttur og toppturer med ski på beina. Suka var en stor og kraftig kar med et “smil” om munnen. For det så faktisk ut som han smilte der han tok i mot kos og en godbit fra meg som ukjent. Siden jeg vet at Saga kan bli engstelig i møtesituasjoner spurte jeg om de kunne holde Suka, mens jeg slapp henne ut av bilen. Det kan virke veldig truende om nesetippen til den andre presser mot burdøra før hun rekker å finne ut hva som skjer. Saga hoppet litt motvillig ut av bilen og de slapp Suka, men det ble litt for tidlig for Saga så hun tok en u-sving tilbake i buret. Jeg er opptatt av å ikke trøste henne, for jeg ønsker ikke å underbygge redselen hennes. I stedet satte vi bånd på hundene og gikk ut på jordet. Saga syntes det ble ganske skummelt og ville gjerne klatre opp på meg, men jeg dyttet henne varsomt men bestemt ned. Hun fikk sitte nedenfor beina mine i stedet. Jeg sa ikke noe til henne og tok heller ikke på henne, da jeg ønsket at hun skulle bruke sin energi på å finne ut av dette med denne fremmede hunden.
Hun løp litt og når jeg så at hun “ble jaget” (Suka ville bare leke, men siden hun var redd ble denne jaktleken ikke noe god måte å bli kjent på) ropte jeg henne inn. Med stumpen i bakken fikk hun litt ro i kroppen og litt etter litt gikk redselen over i lekemodus. Hun spant rundt med lav rumpe og overkropp og Suka hev seg ivrig med i leken. Ble han for voldsom med labbene sine sa hun klart fra at det ikke var slik hun lekte og det hele løste seg fint. De storkoste seg med leken og innimellom satte de seg ned sammen for å ta en pause. Og nok en gang kunne jeg se hvordan veslefrøkna mi voks litt.
Saga fikk en ny venn i dag og ble litt tryggere og selv føler jeg at dette kan være et bekjentskap som vil gi mye glede i tiden fremover 🙂