Jeg er på tur ut døren. Skal bare skifte først i det jeg for hundrede gang ikke har noe å kle på meg. Hvor er den ene sportstoppen som passer? I vask selvfølgelig.
Treningsklærne mine er byttet ut med mannen sine og jeg ender opp med å bli så frustrert og oppgitt at jeg nærmest har lyst å legge meg under dyna og bli der. Jeg legger meg på sengen i et maktesløst øyeblikk og kjenner på savnet etter «den gamle kroppen».
Jeg vet ikke hvor mange som har sagt det, nyt graviditeten, for når det hele er over kommer du til å savne det. Savne hva da?
Savne å føle seg ubrukelig?
Savne å føle seg uattraktiv?
Savne å ikke ha overskudd?
Savne halsbrann?
Savne å aldri ha klær som passer?
Savne hovne bein og åreknuter som popper?
Savne ømme bryst?
Savne å få stadige infeksjoner?
Savne redslen når det oppstår en blødning?
Savne rygg og bekkenplager?
Jeg føler meg fanget i egen kropp og gikk nærmest på akkord med meg selv når jeg endte opp med å bli 20% sykemeldt. Legen mente jeg skulle vurdere 40% sykemelding men det knøt seg i meg – jeg ønsket å jobbe 100% helt ut. Graviditeten gjør at jeg ikke lenger klarer å leve opp til egne krav. Jeg skal være sprek, godt trent, ha overskudd, være flink i jobben min, være en god kone, en flink hundeeier, en omsorgsfull søster og venn. Rollen som kuleste tante har jeg også måttet gi slipp på, etterhvert som magen vokser frem.
Jeg savner å føle meg fin, savner å være stolt av det jeg oppnår, savner å ha overskudd til å skape nye opplevelser. Og jeg tar meg i å undres over hva som venter når ventetiden er over…
Enig med deg, jeg hadde det også slik. Men desto herligere etter fødsel når kroppen kommer i sin balanse og normalitet igjen- får håpe du også vil oppleve det som en herlig opptur etterpå…