Jeg mister min bestevenn

Tårene renner og jeg kjenner hjertet dunke hardt i brystet. Tankene går tilbake til første dyrlegebesøket og jeg kjenner smerten av å vite, at vi kanskje kunne ha gjort noe for henne den gangen.

Jeg har grått mye det siste døgnet, det føles som om hjertet skal briste. Alle de gode minnene strømmer på og innimellom tårene kommer smilet. Mynte har gitt oss så mye det siste året – mer enn hva jeg trodde var mulig.

Det er ca. et år siden Mynte ble en del av vår familie og aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli så glad i en hund. Jeg har hatt mange fine hunder i mitt liv og jeg har elsket dem alle – men med Mynte har det vært noe helt unikt. Vi fikk tidlig en spesiell kontakt og i seks uker var det bare oss to og lille kinderegg-overraskelsen, Ailo, som ble en gave fra Mynte til oss. Hun og jeg dro alene med flyttelasset fra Oslo til Nord Norge, hun var med meg når jeg fjernet utallige grantrær, la stein og gjorde klart for det som skulle bli hundegården. Hun og jeg gikk mange turer sammen, som ble litt kortere enn ventet siden hun skjulte en hemmelighet i magen.

Mynte – et ekte kinderegg, les historien om den store overraskelsen HER

Om natten lå hun nedenfor sengen min, helt til hun ble mamma og flyttet inn på badet for å få ro sammen med valpen sin Ailo. Når den lille tøffe krabaten begynte å stabberundt på badegulvet fikk de flytte inn i kjøkkenet og skapte mange lykkelige øyeblikk og gode minner.  Mynte kunne ikke ha vært en bedre mor, så omsorgsfull og beskyttende ovenfor den lille rakkeren. Likevel fikk jeg lov å ta del i gleden hennes, hun stolte på meg.

Mynte er for meg drømmehunden! I henne fant jeg ikke bare riktig rase, men riktig hund. Hun er sterk, trygg, klok og uendelig tålmodig. Hun har vært en viktig bidragsyter i å lære oss om rasen, hun har gitt Kim en god start som førstegangs hundeeier,  hjulpet oss å oppdra valpene, lært oss ett par ting eller to om trekk og kløv. Hun har også vist oss hva vi ønsker å oppnå med Saga og Ailo som nå nærmer seg året – vi ønsker oss like stødige og trygge hunder som Mynte er. <3 Godjenta vår <3

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jeg kjenner tårene presse på igjen! Gårsdagen sitter friskt i minne og jeg kan enda kjenne hvordan pulsen steg og hjertet banket da dyrelegen fortalte om kreften. «Mynte har kreft i pattene med spredning til milten, det er ikke mye vi kan gjøre for henne».  Stjørdal dyreklinikk tok oss på alvor, de tok røntgen, ultralyd og biopsi. Selv hvor mye det skar i hjertet. bekreftet de det jeg var så redd for når vi oppsøkte veterinær  i Nord Norge like etter jul. To ulike veterinærer har vi oppsøkt i forkant, fire besøk i bekymring for hunden vår – alle fire gangene har vi blitt beroliget med at kulen ikke er ondartet. Selv ikke når hun begynte å få små kuler i de andre pattene. Jeg spurte direkte, fordi jeg som sykepleier tenkte med en gang på brystkreft… Jeg ventet for lenge, men til slutt fikk vi time for ny vurdering av Mynte. Vi ble så godt ivaretatt og vi følte oss endelig hørt og sett. Likevel sitter vi igjen med en følelse av å være for sen. En spredning til milten er ikke noe de ønsker å gjøre noe med, den sprer seg så fort og det vil kanskje bare medføre mer smerte for jenta vår den siste tiden.

Jeg kan ikke hjelpe for det, men jeg føler meg bitter på de dyrelegene som ikke gjorde mer for henne! Sint og lei meg for at jeg ikke lytta til magefølelsen tidligere. Jeg er så uendelig trist, for det er så ubeskrivelig vondt å vite at jeg ikke kan gjøre noe for godjenta vår.  Vår eneste mulighet er nå å gi Mynte hennes beste måneder noen sinne og love henne å slippe å lide når smertene kommer.

 

Så til deg som har en firbeint bestevenn:

STOL ALLTID PÅ MAGEFØLELSEN – ikke gi opp før du blir hørt, sett og tatt på alvor!