Vi fikk ikke sommeren sammen Myntemor, dagen vi gruet oss til kom så alt for fort. Drømmene om trilleturer sammen med deg og lillemor ble aldri virkelig…
Smertene innhentet godjenta vår, og jeg hadde lovet henne at hun ikke skulle lide. Det er som ei sa til meg, det er ikke vondt for henne å dø, det er vondt for dere som sitter igjen. Jeg var forberedt på å føle sorg, men aldri hadde jeg trodd det skulle gjøre så vondt å se deg forlate livet.
Kreften spiste deg opp innvendig og du sov mye på slutten. Du ble mer kosete, hadde mindre tålmodighet med valpene og løftet bust mot fremmede hunder. Ofte gikk du tilbake til hundegården å la deg og jeg måtte til slutt åpne øynene for signalene du sendte meg. Jeg spurte om andre hundeeiere sine erfaringer og jeg måtte igjen støtte meg på Torhild (Kennel Trapline) sin erfaring og ikke minst hennes mange år sammen med deg. Det viktigste hun sa til meg var; «Ikke ha dårlig samvittighet for å la henne slippe mens hun enda har livsgnist igjen». Jeg gråt og kjente en tung bør bli løftet av skuldrene mine. Redslen for å ta feil valg slapp litt taket og jeg så med nye øyne hva som sto for tur.
Det ble lange samtaler her hjemme, gode turer, mye kos og kvelder meg deg nedenfor sofaen gjennom helgen. Vi lot oppussingen vente, vi droppet å stresse med å pakke – i stedet nøt vi å være sammen med deg. Med litt smertestillende kviknet du til og vi fikk se igjen hunden vår. Den glade jenta som danser når hun skal på tur, som smiler når du snakker til henne og som gjerne er med på plena sammen med oss og valpene. Det har betydd alt å få dele de siste dagene med deg.
Takk for turene Mynte, nå fortsetter reisen vår uten deg – men minnene vil vi alltid ha! <3
<3
❤
❤️
❤