Uke 37+1
Mange deler magebilder uke for uke, måned for måned. Struttende mager, strålende og lykkelige gravide kvinner. Selv har jeg ikke delt så mye av svangerskapet i disse 37 ukene som har passert. På mange måter har svangerskapet opplevd så fremmed og nytt, at det har vært vanskelig å sette ord på alt som skjer i kropp og sjel.
…”Gud forby” at vi oppleves som hysteriske…
Fra den dagen frøet begynte å vokse inne i magen min, endret tankegangen og kroppen seg. I ni hele måneder er jeg – den gravide eneforsørger for barnet. Det er mitt ansvar å spise riktig, jeg må passe på hva jeg tilfører kroppen hver eneste dag i 9mnd. Det er jeg som etterhvert vil kjenne liv inne i magen. Det likvet alle snakker om, hvor fantastisk det er å kjenne bevegelser inne i magen. Det er virkelig ubeskrivelig nydelig å kjenne lille som rører på seg! Disse bevegelsene som starter i det små er det tryggeste tegnet vi gravide har på at alt er bra med lille i magen <3 Det er nok også nettopp derfor at ingenting er mer skremmende enn å plutselig ha mindre eller ingen bevegelser i magen. På et nanosekund har gleden snudd seg til frykt og selv om jeg deler det med mannen min, vil det aldri være mulig for han å forstå. Det er til syvende og sist jeg som må gjøre en vurdering og ta en avgjørelse for hva jeg vil gjøre. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at det vi er litt redd for å “mase”, vi vil gjerne ikke ringe for ofte til føden og “Gud forby” at vi oppleves som hysteriske… Derfor googler vi, vi leter etter svar i grupper på facebook, prøver alle triks i ludo og sier sikkert mer enn en gang for mye at “det går bra, det er sikkert bare jeg som overreagerer”. Etter å ha spist is, drukket sukkerholdig drikke, grått litt i fortvilelse har jeg selv ringt til føden. På kontroll har heldigvis alt vært bra med Lille, det finnes ingen bedre følelse i verden enn å høre at alt er bra med mageboeren. Men det finnes noen ord som betyr nesten like mye og for meg er det jordmorens trøstende ord: “Vi synes ikke du er hysterisk og vi blir like glad som deg for å se at alt er bra med barnet”. Disse flotte menneskene som hver dag møter kvinner på sitt mest sårbare og klarer å trygge, støtte og være tilstede for oss gravide, dere må jeg bare berømme!
Pappaen er satt på sidelinjen i disse 9månedene hvor vi bærer frem barnet. Hans oppgave er å være en god støtte for mor, hjelpe henne når kroppen ikke samarbeider og tålmodig vente på å få slippe til. Jeg har vært fantastisk heldig med min mann, som har tatt på seg pappa-rollen fra dag en. Han knyter skolissene mine når vi går tur, han løper ned og henter et glass vann når jeg er tørst og hjelper meg opp på sengekanten når jeg gjør gjenntatte forsøk på å velte meg ut av sengen. Han er fantastisk, likevel vet han at når det kommer til Lille, så er det jeg som til syvende og sist er eneforsørger. Mange ganger har han takket meg for den jobben jeg gjør, slik at vi kan oppleve å ha en familie sammen. Jeg håper alle pappaer og med mammaer der ute klarer å se hvor fantastisk deres kvinne er, som gjør denne jobben på vegne av dere begge ❤
Det var krevende og ha så mange motstridende følelser og det hjalp ikke stort at et svangerskap er “allemannseie”
Ansvarsfølelsen er så fremtredende allerede fra første stund. Fra den dagen jeg fikk to streker på testen, begynte jeg å kjøre roligere, I stedet for å legge press på gasspedalen begynte jeg nå å legge en beskyttende hånd over magen når jeg kjørte. Jeg leste meg opp på hva jeg kunne spise og ellers alle nedskrevede råd rundt svangerskapet. Denne enorme omsorgen for det voksende frøet i magen sto i sterk kontrast til hatet jeg følte etterhvert som klesplaggene ble for små. Ikke bare mistet jeg fasongen, men kvalmen tok også bort kondisjonen og energien min. Jeg følte det som jeg mistet meg selv på veien til å bli mamma. Det var krevende og ha så mange motstridende følelser og det hjalp ikke stort at et svangerskap er “allemannseie”. Alle har en mening, noen tanker rundt eller egne erfaringer de vil dele. Ofte bunner rådene i deres egne opplevelser og med liten tanke for at den gravide kan ha en helt annen opplevelse av det hele.
Jeg vet det er godt ment, men å lytte til den gravide er kanskje vel så bra som å gi velmente råd. Jeg liker å få råd når jeg selv har spurt om det, da er jeg mer mottagelig for dem også. For en ting har jeg lært mens magen har vokst; vi kvinner som bærer frem barn gjør den samme jobben, men ingen av oss opplever den likt!