Jeg og Kim dro på sykehuset for overtidskontroll. Vi hadde nylig vært på CTG registrering – hvor hjerterytmen og aktiviteten var akkurat slik den skulle være. Vi var trygge på at alt var fint med vesla og forventet at vi enda måtte gå noen dager. Vi ble derfor veldig overrasket når gynekologen kunne fortelle at hun ville sette meg i gang allerede lørdag. Vesla hadde flatet ut vekstkurven sin og da ville de ikke vente til ellevte dag over. Jeg og Kim så på hverandre og jeg kjente hvordan pulsen steg. Glede, spenning og sorg gikk gjennom kroppen på kort tid… Håpet om en naturlig og selvstartet fødsel forsvant, samtidig kjente jeg på gleden over at ventetiden snart var over.
Jeg kjente meg litt i ørska mens legen forklarte forløpet. Jeg er glad for at jeg hadde fått denne informasjonen tidligere, for nå var ikke hodet helt med. Stripping – ballong – tampong og eventuelt drypp… Jeg fikk beskjed om å legge meg på benken med buksa rundt anklene. Nevene skulle jeg knytte og legge under rumpa, for å løfte frem bekkenet. Legen tok nå to fingre inn i kjeden i et forsøk på å tøye livmorhalsen. Jeg kjente jeg knøt meg i det hun satte i gang. Hele opplevelsen av å være naken nedentil, ha noen mellom beina som skapte ubehag og tidvis smerter nedentil og det sterke ønsket om å knipe igjen beina var ubehagelig. De sier man blir vant til gynekologiske undersøkelser under svangerskapet – men det gjelder strengt tatt ikke alle.
Øm nedentil og veldig spent på det som skulle komme dro vi hjem. Vi snakket om forventningene våre, hvem vi ville dele det med og hvilke forberedelser vi måtte gjøre. Vi valgte å spare forberedelser til dagen etter og hadde i stedet tante frøkna og svigerbror på besøk. Mens jeg og tantefrøkna tegnet valgte min supre svigerbror å hjelpe oss med å få lys i taket til vesla. Endelig kom vita dunlampa på plass og det ble et lunt lys i hele rommet. Så godt det er å ha en hjelpsom familie 💓
Jeg sov overraskende godt gjennom natten og våknet før vekkerklokka. Spent på dagen rasket jeg med meg noe tøy og gikk i dusjen. Måtte føle meg ren når jeg skulle runde to med besøk nedentil… Kim fikset hundene mens jeg gjorde meg klar. Det ble en behagelig felles frokost med lite prat og en serie vi begge liker i bakgrunn. Klokka tikket og vi sto i gangen klare for å dra. – vi trenger ikke å ta med fødebaggen i dag, vi skal jo hjem igjen etter innsetting av ballong. Jeg så på Kim og han var enig…
Enda en CTG måling ble gjort da vi troppet opp på sykehuset klokken 9.00
Alt var bra med vesla, men hun var litt trøtt og det måtte noen glass med isbiter og appelsinjus for å sette henne i gang. 💓 Jordmoren kom tilbake til oss etter å ha snakket med legen og plutselig føltes alt enda ett hakk mer virkelig. På grunn av vesla sitt vekstavvik ønsket de å legge meg inn med en gang. Det er vanlig prosedyre ved store vekstavvik, men jeg kjente igjen at jeg ble litt satt ut. Vi var forespeilet at vi skulle hjem igjen ganske raskt og hadde ikke gjort ferdig hjemme eller tatt med fødebaggen. Jeg så på Kim og kunne se at han også ble litt satt ut, men vi valgte å komme i gang med en gang.
En ung lege og den trygge gode jordmoren som hadde fulgt oss så langt skulle sette inn ballongen. Det vil si at det settes et urinkateter inn i livmorhalsen, i underkant av babyens hodet. På denne sitter det en liten lomme/ballong som normalt fylles med vann for å holdes på plass i urinblæren. Nå fylles denne ballongen med vann for å hjelpe livmorhalsen med å modnes, det vil si den har til hensikt å utvide livmorhalsen og klargjøre den for fødsel.
Heller ikke dette var en særlig hyggelig opplevelse. Å ha noen som roter opp i dåsa som allerede var øm etter gårsdagen var heller ubehagelig, selv hvor mye jeg prøvde å slappe av. Jeg pustet høylytt for å prøve å få kontroll på knærne som så gjerne ville lukke all innsikt til dåsa, uten særlig nytte. Men til slutt fikk de satt den på plass. Selve det å fylle ballongen med vann gikk overraskende greit og jeg følte meg lettet der jeg gikk tilbake til rommet. Jeg vinket Kim avgårde i det han dro for å hente utstyret og ivareta hundene våre.
Ikke lenge etter startet takene, smerter i ryggen og murringer nederst i magen. Det minnet om sterke menssmerter og det tok litt tid før jeg fant en pusteteknikk som hjalp meg gjennom smertene. Det var ikke kynnere og jeg prøvde å oppmuntre meg selv med at dette er modning. Plutselig stoppet takene og jeg hørte et «puff» før det ble varmt nedentil. Jeg skvatt til og jeg skjønte egentlig ikke helt hva som skjedde – ballongen!!! Ballongen hadde sprukket, jeg plukket av meg måleinstrumentene (CTG) og kava meg opp av senga og inn på toalettet. I ett øyeblikk hadde jeg trodd det var vannet som gikk, men dette var langt mindre hyggelig. En sprukken ballong betød at jeg måtte sette inn en ny. Jeg dro i ringesnora og fikk formidlet dette til jordmor, i det samme kom lunsjen inn døra og jeg fikk et lite avbrekk med mat før ny ballong skulle inn.
Det gikk heldigvis litt lettere gang nummer to. Ballongen kom raskere på plass og jeg var raskt på plass i senga igjen. Og glad var jeg for det, for takene var ikke noe lettere nå. Jeg masserte ryggen min mens jeg pustet meg gjennom og kjente en lettelse av å endelig høre stemmen til Kim. Jeg hadde rukket å flytte rom mens han vsr borte og smerten jog når jeg på ny karret meg ut av sengen for å møte han. Jeg tok meg selv i å bli litt overrasket over meg selv – jeg hadde forventet å håndtere smertene litt bedre. Og kanskje hadde jeg ikke trodd at presset fra ballongen skulle gi en slik opplevelse… Det ble i ihvertfall mye lettere å puste seg gjennom når jeg fikk ei hånd å holde i 💓
Etter ti timer på rommet begynte jeg å bli litt lei. Takene var mye mildere og jeg og Kim bestemte oss for å kjøre en tur. Det ble en tur til mine foreldre, som bare bor noen minutter fra sykehuset. Det ble en grusom kjøretur, for i hver hump og noe som minnet om brå bevegelse i bilen kjørte et nytt tak gjennom kroppen. Jeg tviholdt i håndtaket over døra og pustet høylytt mens Kim satt som på nåler og kjørte bil. Vi kom oss frem og jeg kavet meg ut av bilen. Med museskritt gikk jeg inn døra og kunne lettet legge meg ned på sofaen. For en lettelse! Takene forsvant magisk i det jeg fant en behagelig stilling og ble liggende helt i ro. Det ble en hyggelig kveld med thaimat og prat. Klokka gikk fort og vi måtte finne veien tilbake for kveldens siste CTG-måling, men vi tok oss til til å fôre og kose med hundene først. De hadde mamma nemlig hentet tidligere på dagen, så slapp vi å bekymre oss for dem ❤ mine firbeinte bestevenner får meg alltid til å smile og det var herlig å få avslutte kvelden med dem.
Bilturen tilbake var desverre ikke mindre smertefull og det var deilig å legge seg på sengen igjen. CTG-målingen ble gjennomført og vesla viste nok en gang at livet i magen til mamma – det er helt okey! Så nå var det bare å finne en grei posisjon å sove i, noe som er enklere sagt en gjort. Særlig når gubben sier god natt og sover knappe 30 sekunder senere. Finnes det noe mer irriterende..? 🙈
Resten av forløpet kommer i neste innlegg 🙂