Jeg fant frem urkvinnen under fødsel

Det ble en natt med variabel søvn og mye drømming. Jeg vekslet mellom å skulle føde og å være i krig…

jeg skal ikke gå inn på detaljer, men jeg er sikker på at jeg kunne ha skrevet en del science-fiction romaner ut fra drømmene jeg har hatt gjennom svangerskapet. Jeg lå våken en stund før det ble gjort CTG-måling i 8 tiden. Vesla hadde det fortsatt helt topp inni magen – ikke mye tegn på at hun stresser med å komme ut der nei. Etter CTGn ble jeg liggende å ventet utålmodig på frokost. Jeg er ikke vant til å være oppe to timer før jeg spiser… lykken var derimot veldig stor da det ble kokt egg til frokost – Nam! Lager nemlig aldri kokt egg hjemme, da mannen er en kresenpeis…

Neste punkt på planen var å fjerne ballongen og sette inn hormontampong. Den medikamentelle delen av igangsettingen var i gang. Jeg var heldig og fikk samme jordmor som dagen før. Å ha en jordmor jeg likte og følte meg trygg på gjorde det til en god opplevelse, og jeg klarte å slappe av underveis. Det ble jordmoren og ikke en gynekolog som fjernet ballongen og satte inn hormontampongen. Denne settes inn bak livmorhalsen og ikke inn i som ballongen satt. Det var langt mindre ubehagelig enn å sette inn ballongen da hun bare brukte fingre som redskap og ikke spektel og annet verktøy. Det hjalp også godt på at det gikk relativ raskt! Etterpå fikk jeg beskjed om å bli i sengen i minst en time før jeg reiste meg, for å unngå at tampongen falt ut. For meg gjorde det ingenting, all spenningen kombinert med lite søvn gjorde at det var deilig å slappe av litt. Kim dro hjem og tok en dusj og snart sov jeg tungt…

Jeg våknet etter en time og ble kontrollert nedentil for å se at tampongen satt der den skulle. Så var jeg fri til å bevege meg litt igjen. Så deilig når jeg oppdaget av sola skinte bak gardinene, så jeg og Kim gikk ut og satte oss litt på gresset og nøt sola sammen med en iskald cola zero og en banan. Et øyeblikk av frihet for en tid fremover?

Slimproppen gikk i 16-tiden og det var en liten seiersdans på badet når papiret fyltes med slim. Gleden var ikke mindre enn at min søster som er sykepleier fikk et bildet av dette gledens slimet 😂 og tilbake fikk jeg: «Hurra for slimproppen💚!!!»
Haha herlig å kunne dele ekle ting som betyr noe godt med noen som forstår.

Klokka hadde nærmet seg 18 da jeg forsto at noe var på gang. Jeg og Kim hadde avtalt hamburger til kvelds så jeg ba han komme seg avgårde om vi skulle rekke det. I mellomtiden begynte det å komme små tak med 2-3 min i mellom, i begynnelsen var de lette å puste seg gjennom, men når klokken passerte 19 begynte ubehag å bli til vondter…
Jeg sa i fra til jordmor som skulle komme innom for å gjøre en CTG-måling, men allerede før hun kom inn på rommet var riene begynt å bli heftige. Nå var det bare 1,5-2 min mellom hver og jeg takket gladelig ja til to Paralgin forte. Jordmor forsvant ut igjen og kom tilbake med smertelindring og da var det tatt en avgjørelse om å fjerne hormontampongen. Vesla hadde begynt å bli litt stresset og de var redd for stormrier. Hun var inne i kjeden og hentet ut tampongen og kunne samtidig informere at åpningen nå var 3 cm. Siden riene fortsatte å ta seg opp ble jeg raskt kjørt inn på fødestuen. Smerten var så sterk at jeg klarte ikke å få med meg hvem som tok over ved vaktbytte, men den nye jordmoren tilbød med akupunktur. Jeg takket gladelig ja til alt som kunne lindre smerten og fikk samtidig lystgass. Lystgassen lindret ikke smerten men gjorde det litt lettere å slappe av i det lille minuttet mellom takene. Jeg følte meg helt nummen og det kjentes ut som om jeg skulle besvime. Temperaturen min steg og det ble satt inn veneflon og væske. Og kvalmen – den uendelige kvalmen! Jeg brakk meg gjentatte ganger, småspydde litt og angret bittert på burgeren vi fortet oss å spise…  Ingenting betydde noe nå, tenk at jeg som er litt sjenert for kroppen ikke klarte annet enn å sitte der helt naken…

Tiden gikk og jordmor gjorde en ny sjekk på åpning, fortsatt 3 cm – jeg kjente hjertet synke i magen og borte var ønsket om å klare fødselen uten epidural. – Jeg vil ha epidural! Jeg var bestemt og fikk rask respons, jordmor ringte og bestilte det med en gang. Det kunne ta litt tid sa hun, for anestesilegen sto i operasjon han ikke kunne forlate. Glad er jeg for at jeg ikke viste da at jeg måtte vente i nesten to timer før smertelindring kom…

 

 

Guds gave til kvinnen, har epiduralen blitt uttalt som, og det var virkelig deilig å få puste litt ut. Kroppen begynte å skjelve voldsomt av kraftanstrengelsene med riene og jeg fikk dyne for å holde varmen. Med ett klarte jeg å få et ordentlig blikk på den omsorgsfulle jordmoren som allerede hadde vært der i mange timer for meg. Jeg klarte å prate litt før jeg på ny kjente enorme tak og en opplevelse av å skulle gjøre på meg selv. Jordmor sjekket meg på ny og jeg hadde nå 8 cm åpning og de nye takene var begynnende pressrier. Disse fjernes ikke av epiduralen som da heller fikk en kort men svært etterlengtet effekt.

Å presse ut vesla er noe av det skumleste jeg har gjort – helt ærlig! Å kjenne smerten nedentil, frykten for å revne, det sterke behovet for å presse og den inderlige morsfølelsen som bare vil se henne – DET er noe av det sterkeste jeg har opplevd. En del av meg ville bare skrike som den urkvinnen jeg følte jeg meg som. Men jo mer lyd jeg lagde jo mindre kraft fikk jeg i presset og vesla ble stående en stund å stange i åpningen. Jordmor ble litt bekymret for henne da hjerterytmen gikk ned og det begynte å haste med å få henne ut, jeg kjente det og i kroppen og jeg bestemte meg for at NÅ skulle hun ut. Jeg holdt pusten og presset det jeg maktet, etter noen forsøk føyk lille bokstavelig talt ut og jeg kunne se de drevne jordmødrene nærmest fange henne i luften.

Jeg ventet på det eminente filmskriket fra lille, men hun lagde mer en klagende lyd og jeg prøvde å se etter henne. De holdt henne slik at jeg ikke så henne og Kim måtte legge en hånd på meg og si «du får se henne snart». Og endelig fikk jeg henne opp på brystet, den litt klissete lille bylten som var bare mine. Borte var redselen for ikke å få umiddelbar morsfølelse, for den følelsen kom umiddelbart og den kom så sterkt! Følelsene veltet over og både jeg og Kim lot tårene renne for den vakre lille skapningen som var vår. Hun lagde små gryntelyder mens jeg lå å tørket henne oppe på brystet mitt og hjertet mitt banket så sterkt for henne. Helt ærlig så var hun den beste smertelindringen jeg kunne hatt mens jordmødrene jobbet med magen min, som ikke ville gi helt slipp på morkaken. Likeså var hun en god avledning mens de sydde riftene som nå var et bevis på den jobben jeg hadde gjort for å endelig kunne møte vesla.

Etter en tid fikk jeg gått på toalettet og lagt meg i en ren seng og da fikk pappa endelig holde veslejenta. Det var nok ikke bare mor som kjente på den umiddelbare kjærligheten og jeg kjente en trygghet når jeg så hvor stolt og lykkelig Kim var. Vel under dynen fikk jeg hjelp til å legge henne til brystet og vesla viste akkurat hva hun skulle gjøre – hun imponerte med å ta riktig sugetak med en gang og før hun hadde fullført 15 minutter på begge bryst hadde den første barnebeken (bæsjen) allerede kommet. Enda et bevis på at vesla var helt frisk…

vår lille vakkerskatt <3