Velge ammingen eller livet?

Litt dramatisk kanskje? Men akkurat nå føles det litt slik. Liva er 8uker og jeg har hatt fire brystbetennelser og tre innleggelser, hvor jeg har vært nær sepsis. Eller blodforgiftning som det heter på folkemunne.

Sist gang jeg var innlagt sa jeg at om det ble en innleggelse til så skulle jeg gi meg. Jeg skjønte ikke da hva det betød, for jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle bli så syk igjen. Det kommer som kastet på meg! Denne gangen våknet jeg klokken tre om natten med smerter i brystet. Jeg kjente på meg at dette ikke var greit og la til Liva, men selv etter to runder var det ikke antydning til bedre. Jeg la på varme omslag og håndmelket, også dette uten effekt. Så kom frostriene, men ingen feber. Jeg skjønte likevel hvor dette bar. Men uten feber er det ingen som vil gjøre noe, så jeg tok en paracet, kledde på meg ullklær og la meg til å sove. Klokken fem våknet jeg med 38,2 i feber. Heller ikke det noe særlig faretruende, men jeg valgte å ringe til gyn avdelingen på sykehuset. Det ble avtalt at de skulle ringe meg opp etter morgenmøtet klokken åtte. Det hjalp litt å vite at de ville hjelpe meg, men det føltes lenge å vente.

 

Brått kom jeg på at mamma overnattet hos meg. Klokka var nå seks og det føltes greit å vekke henne. Jeg vekket henne varsomt og forklarte situasjonen, i det mamma gav meg en klem kom tårene. Det føltes så håpløst! Likevel ville jeg prøve å gjøre et forsøk til og gikk i dusjen mens mamma passet vesla. De varme strålene lindret litt og jeg fikk håndmelket ut litt melk. Etter kort tid kjente jeg at jeg var veldig svimmel og tok en krakk i dusjen. Det hjalp ikke å sitte og jeg valgte å sette meg på gulvet for å få tørket meg litt. Jeg nærmest krøp opp trappen og fikk lagt meg på sengen. Det føltes som jeg ikke fikk puste og tok meg selv i å hyperventilere. Jeg klarte å roe pusten og etter en stund i sengen klarte jeg å få på meg noen klær. Mamma tok vare på Liva, stelte og kledde på henne, mens jeg nærmest skle ned trappen så jeg kunne få ammet henne nede på sofaen.

IMG_20171105_140659.jpg

Mens jeg lå på sofaen kjente jeg hvordan feberen tok tak og øynebe fylted med væske. Klokken syv tok jeg tempen på ny. 39,7. Jeg bannet litt og skjønte st innleggelse nå var uunngåelig. Jeg ringte sykehuset på nytt og fikk beskjed om å komme med en gang. Det var lettere sagt enn gjort. Min kjære mamma måtte lete seg frem i ukjent hus, for jeg ville bare svime av om jeg bevegde meg. Hun tok vare på vesla, pakket for både Liva og meg og fôret hundene. Det gikk en time før vi kom oss avgårde.

 

Hva er sepsis?

Sepsis også kalt blodforgiftning er ikke en sykdom, men en tilstand hvor en infeksjon har medført en alvorlig betennelsestilstand i blodet og i mange av kroppens organer. Det er vanlig med kraftige febertokter og frysninger, og allmenntilstanden blir relativt raskt betydelig redusert.

Ubehandlet sepsis vil som regel ende fatalt. Det viktige er derfor at pasienter med tegn på alvorlig infeksjon bringes til sykehus. Tidlig diagnose og behandling bedrer prognosen.

Mer om om sepsis kan du lese på NHI sine sider

 

Med meg og Liva i rullestol satte mamma fart mot andre etasjen på sykehuset. Jeg kjente det duret i lomma men maktet ikke å ta telefonen nå. Det viste å være sykepleieren som skulle ta hånd om meg som etterlyste meg, hun ble lettet av å se oss komme inn døra i det hun ringte etter meg. Og det med god grunn. Blodtrykket var kjempe lavt, pulsen høy, feberen var nå over 40, fortsatt stigende og jeg slet litt med tung pust. Det ble raskt satt i gang behandling for sepsis. Nåler ble satt, antibiotika hengt opp og jeg fikk litt oksygen gjennom nesen. Jeg var så dårlig at jeg orket nesten ikke å forholde meg til noen, men ringte mannen som var i Oslo og informerte om hva som foregikk. Jeg er veldig glad og takknemlig for at han fant fly og skulle komme hjem dagen etter.

Snapchat-1972045297

I mellomtiden hadde jeg flere leger innom. Selv overlegen var med innom flere ganger. De sjekket meg fra topp til tå og jeg følte de lette litt i blinde. De ville utelukke at det var noe annet som forårsaket betennelsen. Jeg slet litt med tung pust og hjerteklapp, men det var ikke noen funn som trengte videre oppfølging.

På kveldsvakt kom det en fantastisk jordmor. Hun var den første som turte å være ærlig med meg og sa rett ut at hun mente jeg burde slutte å amme. Jeg viste det innerst inne at det var sant men det var så vondt å innse. Jeg elsker å amme, elsker nærheten det skaper mellom meg og Liva, litt som vår egen lille verden. Det finnes ingen bedre følelse i verden enn å legge til babyen din på brystet. Å vite at kroppen din både metter henne og gir henne nærhet og trygghet, det er så ubeskrivelig deilig.

Jeg vet mange barn vokser opp på flaske av ulike årsaker og se blir like bra de som barn som ammes. Men den sorgen jeg følte på og fortsatt føler er tung. Jeg kjenner jeg trenger å gråte og la meg selv få tid til å ta det innover meg. Det føles å urettferdig, så vondt og vanskelig! Det er ingen å skylle på eller noe jeg kunne gjort annerledes og på enfor måte gjør det nesten litt vondere. Liva trenger en frisk mamma, mer enn hun trenger brystmelken. Jeg kan ihvertfall si jeg har prøvd alt! Jeg har massert brystet daglig, jeg har spist spesialgryn fra apoteket, tatt en haug med ulike svindyre vitaminer og tilskudd som skal kunne hjelpe, jeg har pakket inn brystene i ull og vatt og jeg har ammet hyppig. Jeg har til og med hatt ammeveileder på besøk hos meg flere ganger, for å hjelpe meg med teknikk og trygging under ammingen.  Men brystvevet mitt virker ikke å takle stor produksjon av melk. Både min mor og søster har vært plaget med brystbetennelse og jeg undres på om det kan være arvelig..

Snapchat-247983594bty

Mellom tårene prøver jeg nå å nyte de siste gangene med amming. Det er fortsatt så tøft å si det høyt eller skrive det at tårene bare renner. På tross av det ser jeg virkelig frem til å begynne med flaske og slippe å være redd for å våkne opp å ikke klare å ta vare på Liva, eller å ikke kunne dra noe sted i tilfelle jeg skulle bli syk igjen… Jeg prøver å si til meg selv at jeg er en like god mamma til Liva selv om jeg ikke ammer, det er jeg som gir henne ro, kos og kjærlighet, ikke brystet mitt ❤ snart tror jeg på det også.

 

 

 

4 thoughts on “Velge ammingen eller livet?

  1. Jeg var også veldig plaget med brystbetennelse og tettemelkekjærtler, jeg fikk en nesespray som skulle åpne opp kanalene å denne var helt uunnværlig for meg i ammeperioden.

    Like

  2. Selvfølgelig er du en like bra mamma med flaskebarn også ❤ min eldste var helt flaskebarn og min yngste er nå delvis. Du har gjort en super jobb frem til nå og holdt ut lenger enn de fleste ville!

    Like

Legg gjerne igjen tips, råd eller bare en kommentar :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s