Å være mamma gir utrolig mange gleder i hverdagen. Når de er helt ferske i verden så er det hele tiden små oppdagelser som ligger på lur.
Å se Liva smile for første gang fikk tårene til å trille. Hun traff barselhormonene og hjertet mitt hardt og brutalt. Siden den gang har vi fått glede av koselyder, gurgling og gode samtaler. Allikevel er det to opplevelser som har varmet mitt hjerte ekstra mye.
Da vi forrige torsdag trillet ut fra sykehuset lå Liva klar i bilstolen. Hun var litt stiv i maska, fult konsentrert der hun studerte lys og folk i gangene. Så trillet vi ut og det kom et lite vindkast som traff henne mitt i ansiktet. Hun lukket øynene et øyeblikk, men da hun åpnet dem hørte vi hennes første ordentlige latter. Det virker som hun syntes det var fantastisk å komme ut. Som friluftsliv entusiast varmet det hjertet og jeg lo med henne, herlige jenta mi.
I går tittet sola frem og jeg kjente at jeg måtte ut. Liva var småtrøtt men lot meg villig kle på henne ulldressen. Etter litt klabb og babb fikk jeg henne i bæreselen. Liva var litt utålmodig og uttrykte sin missnøye, men endelig var vi klare til å gå ut. Liva ble stille med en gang vi gikk ut døren, det er utrolig hva litt friskluft kan gjøre. Vi fikk med oss hundene og oss selv ut porten og da hørte vi Liva le på nytt. Hun satt å tittet over jakken, rød i øynene fordi hun var så trøtt, likevel lo hun. Lille utejenta til mamma ❤ Like etter sov hun tungt, hele turen…
