Det har vært stille fra meg lenge nå. Og selv om det er mye jeg bearbeider med å skrive så er det andre ting som får surre lydløst i eget hodet. Men selv de tankene må ut en gang…
For dere som har fulgt meg en stund, vet at vi måtte gi slipp på drømmehunden vår Mynte i sommer. Fineste, klokeste, den mest tålmodigste og snilleste hunden du kan tenke deg. Det var virkelig kjærlighet, en kjærlighet som gikk tapt til kreften.
Etter at Mynte forlot oss gikk det fint veldig lenge. «Valpene» Ailo (sønn av Mynte) og Saga fungerte godt sammen hele sommeren gjennom og vi begynte å nyte det enkle livet med bare to hunder. Så ble det stadig nærmere fødsel for min del og hundene fikk litt mindre aktivitet enn vi ønsket. Det hjalp ikke på at det ble mange sykehusdøgn på meg etter at Liva kom til. Knuffingen mellom Ailo og Saga begynte i det små og eskalerte stadig mer. Mannen min Kim gav uttrykk for at det begynte å bli ubehagelig for han å gå med dem begge på tur. Jeg i min rosa mammaboble klarte ikke å se alvoret da, men det var helt til det gikk skikkelig galt!
Jeg var ute å kjørte sykkel med hundene, men stoppet opp og gikk frem da vi passerte en annen hund i ei trang gate. Det var lenge siden vi hadde kjørt og jeg ville ikke utsette damen vi skulle passere for en ubehagelig opplevelse. Ailo og Saga satt rolig når hunden passerte men da jeg skulle reise meg begynte Saga å knurre. Jeg holdt 30kg + i hver arm og ba de sitte. De roet seg litt, men jeg kom meg ikke fra flekken og jo lengre jeg satt, jo mer eskalerte de. Jeg så meg rundt etter en løsning. Damen som hadde passert sto på avstand å så på spetakkelet men gjorde ikke en mine for å hjelpe. Jeg glapp taket i Saga først og hanket henne inn igjen, men for sent. Ailo var ikke til å holde igjen der han bykset frem.
Det var ingen vanlig slosskamp, dette var en kamp om liv og død. Jeg prøvde å gå i mellom, prøvde å stoppe dem men jeg alene var fortapt. Hodet mitt jobbet på spreng! Kim hadde Liva, min mor var for langt unna og dette var alt for heftig for min søster – jeg hadde ingen å ringe. Jeg kjente på en helt sinnsyk hjelpesløshet og begynte for alvor å innse at de kom til å kjempe til en av de døde…
Jeg hørte en stemme bak meg. En av naboene hadde hørt bråket og kom løpende. Jeg spurte om han turte å hjelpe meg og kjente en enorm lettelse da vi la en slagplan og fikk endelig skilt dem. Jeg gikk hjem med Ailo og jeg kunne se han var skadet. Saga slo følge med den hjelpsomme naboen og kona hans tok med sykkelen. Jeg takket så inderlig før jeg gikk inn døra hjemme. – Det går bra, jeg bare trenger å gråte, vsr alt jeg rakk å si før jeg knakk sammen i gangen. Jeg gråt høylytt mens tårene trillet, det føltes godt å slippe løs følelsene. Etter en stund gjorde jeg et forsøk på å samle meg. Jeg ringte mamma for å få hjelp til å se over skadene, selv følte jeg meg for skjelven enda til å håndtere hundene. Jeg har aldri før opplevd å miste kontrollen over egne hunder på denne måten og følte på skam, tap av stolthet og i det øyeblikket mistet jeg litt troen på meg selv som hundeeier.
Mens jeg ventet på mamma ringte jeg oppdretter og fortalte om hendelsen. Ut i fra deres erfaring kunne de ikke se at det var mulig å få hundene til å gå overens etter en slik hendelse. Det ble uunngåelig, en måtte bort.
Mamma kom like etter og vi startet med Saga og jeg trodde det nesten ikke men hun var uten en skramme. Deretter gikk vi inn til Ailo. Han logret mot oss, men knyrringen kom fra magen da vi skulle ta av selen. Vi innså fort at Ailo trengte dyrlegetilsyn og gikk inn for å ringe. Jeg tok over Liva inne for Kim og han tok med seg Ailo. Femten sting på fem ulike steder og krage i tre uker.
Hund gikk over fra kos og morro til plikt nå. Korte turer med en og en hund var ikke slik jeg ønsket det. Men nå hadde vi valgt å omplassere Ailo etter å ha rådført oss med flere andre hundefolk. Jeg valgte hun som kanskje ble enklest å gå tur med, ikke han som hadde størst plass i hjertet…
I julen opplevde vi at Saga ikke kunne stå alene uten at det ble veldig mye uling. Vi bor i et nabolag så for fredens skyld ønsket vi ikke å vente til Ailo dro med å finne ny hund. Saga har vist seg å være litt krevende i møte med andre hunder så etter å ha forhørt oss med hundefolk og oppdretter bestemte vi oss til slutt for å gå for valp. Tilfeldighetene ville det slik at det var et veldig spennende kull med alaska husky i Alta, akkurat da jeg var der oppe. Nuunu bar den siste tispa i kullet og hun var perfekt. Ei glad lita frøken, litt tøff men veldig ydmyk. Hun ble med meg og Liva hjem til Trøndelag med fly. En lang og slitsom reise som Nuunu tok med den største ro og jeg følte vi hadde kjøpt gull ❤
Det var mange henvendelser på Ailo, men vi slet med å finne et hjem vi trodde ville bli bra for han. Det er ikke bare å finne et godt hjem til en stor hannhund, full av hormoner og som helst bør bo ute. Etter mange runder med mer eller mindre seriøse henvendelser fant vi endelig det perfekte hjem. Ailo deo til frisøren for å shine pelsen og vi hadde alle avtaler klare. Nuunu hadde bodd hos oss i over ei uke nå og vi hadde brukt mye tid på tilvenning mellom Nuunu og Saga. Først gikk vi tur uten å la de hilse, så fikk de snuse på tur, deretter fikk de leke sammen ute og Nuunu fikk spise i egen hundegård på samme tid som de andre. Etter en uke fikk de stå litt sammen og på dag tre sto Nuunu sammen med Saga hele dagen. Det gikk så fint og vi begynte å stole på at dette skulle ordne seg, helt til vi hørte hyl. Et hyl som jog gjennom ryggmargen. Jeg sto med Liva på armen så Kim løp ut. Saga hadde stått over en livredd og blodrød Nuunu. Jeg kjenner jeg grøsser når jeg tenker på den lille valpen, vår lille Nuunu som var full av blod når hun kom inn. Blodet rant fra munnen og noe blod kom ut av nesen. Det var kveld så vi ringte veterinærvakta. Etter å ha forklart situasjonen mente dyrlegen at vi kunne avvente til i morgen, det var sjeldent at blødning i munn var så alvorlig. Hun skulle bare vist…
Vi hadde noe smertestillende liggende etter Ailo og vi doserte det til Nuunu etter felleskatalogen. Det hjalp litt og hun både spiste og viste at hun ville være med ut en tur. Kim hadde henne på rommet gjennom natten og var oppe og sjekket så hun ikke hovnet i svelg eller ble dårligere. På morgenen var hun tydelig smertepåvirket og jeg gav henne smertestillende før jeg ringte og bestilte time til dyrlegen. Halv tre fikk vi time og siden Kim var bortreist på jobbreise dro jeg, Liva og Nuunu til dyrlegen. Med ei overtrøtt Liva i ringslynge (bæretøy) og en skadet valp sto vi på venterommet. Nuunu viste nok en gang at hun er gull verd, hun la seg ned på gulvet mens det var sinte hunder, stressede hunder og masse folk til stedet. For ei frøken ❤ inne hos dyrlegen var det så sterke smerter at det ble gitt beroligende for å kunne se ordentlig. Jeg og Liva satt med henne mens hun sovnet, søte lille frøkna. Når hun endelig slappet avfikke vi se skaden. Tårene bare rant, kjeven var knekt. Jeg var lei meg for st jeg hadde tatt med meg verdens beste lille valp fra Alta, og så opplevde hun dette. Jeh gråt fordi det var helt uforståelig at Saga kunne gjøre dette mot en valp og ikke ville gi seg selv når valpen skrek av smerte og prøvde å komme seg unna. Og jeg gråt i redsel for å miste Nuunu.
Dyrlegene snakket sammen og kontaktet spesialist på kjeve på Stjørdal. Vi fikk time der dagen etter, og de var overbevist om at de skulle klare det. Jeg måtte informere om at vi ikke hadde forsikring og måtte derfor vite litt om pris i forkant. Det føltes grusomt å måtte avgjøre om Nuunu skulle få leve ut i fra økonomi, men jeg måtte vite om vi kunne klare å belaste økonomien vår med det aktuelle beløpet. Jeg og Kim snakket sammen og avgjorde at det fikk gå på feriebudsjettet, for Nuunu er verd å redde ❤ Nuunu ble igjen hos dyrlegen for å få tilført væske, hun hadde vansker med å drikke pg var blitt litt uttørket. Snille mammaen min var på tråden hele veien og kjørte å hentet henne for meg på kvelden ❤
Det ble en lang natt med syk valp og baby og jeg ble utrolig glad da min pappa og lillesøster som kom sent samme kveld kunne være med å kjøre oss til Stjørdal. Det var godt å ha litt hjelp etter å ha følt seg utilstrekkelig i to dager. Jeg måtte være mamma på samme tid som jeg skulle være hundemamma for syk valp ❤
Dyrlegen her var kjempe positiv og jeg dro hjem veldig lettet. Pappa og min lillesøster Sandra dro for å hente Nuunu i 14tiden mens jeg la Liva. I stedet fikk jeg snakke med veterinæren på telefonen. Der var brudd helt inn til nesen, bruddet i overkjeven var så stygt at hele den delen ble fjernet og underkjeven som også var brukket ble festet sammen med streng og plate. Nok en gang kom tårene. Jeg innså at jeg umulig kunne ha Saga og ikke turte jeg å omplassere henne. Om hun hadde et slikt sinne uten noe begrensning i tillegg til at hun var engstelig for barn… Jeg snakket med min mor, veterinæren og oppdretter om dette og fikk støtte og forståelse i den tunge avgjørelsen. Nuunu var fryktelig glad for å være hjemme igjen, men jeg kjente veldig på atat det var et stort ansvar og jeg ville så gjerne gi henne alt. Men med en liten baby kunne jeg ikke gjøre noe annet enn mitt beste og ble enormt glad da lillesøster Sandra ville ligge over å passe Nuunu 💓💓
Så hva nå? Jo vi valgte å oppheve salget av Ailo. Veldig synd for den fine familien vi hadde funnet til han, men det var det eller avlutte hundeholdet. Jeg hadde ikke maktet å starte på nytt og i disse dager har jeg tenkt mange ganger på å slutte med hund! Nuunu smertebehandles og får antibiotika i ti dager, men må ha munnkurv i 4-6uker. Hun bor inne i denne perioden og trenger mye omsorg slik at hun ikke blir engstelig for folk. Akkurat nå har det blitt mange vondter på henne, så besøk er veldig velkommen for å kose med Nuunu. Saga har fått mye kos nå når jeg har klart å legge fra meg mine menneskelige følelser. Hun er en hund og handler ut i gra instinkt… I dag trente vi lydighet og jeg ser henne -hun har så mange gode sider, men vi kan ikke stole på henne. Til uken skal hun få løpe med Mynte igjen 💓
Forferdelig Vivian. Stol på dine egne valg. Til syvende og sist gjør du det rette. Tenker på deg. Synd med Saga, men som du skriver, snart får hun løpe sammen med mynte. ❤️
Tusen takk Mari 💓