Kenner du igjen følelsen av å ikke ville være til bry? Du kvier deg for å spørre om hjelp og kanskje dropper du det? Dette er nok litt av vår kulturarv og selv sterke, modige kvinner som nettopp har gått gjennom ild og vann for å skape nytt liv, kvier seg for å være til bry.
Å ligge på sykehus innebærer at noen andre har ansvar for deg og din helse. I det ene øyeblikket sier en hyggelig sykepleieren, -bare ring på om det er noe. I neste øyeblikk får du høre gjentatte ganger, hvor travelt det er på avdelingen. Den røde knappen blir brukt minimalt og følelsen av å bli glemt vokser.
Den første gangen jeg ble innlagt med brystbetennelse, bare et døgn etter at jeg kom hjem fra barselavdelingen, fikk jeg en helt fantastisk oppfølging. Jeg fikk hjelp med å massere brystene mens jeg la til eller pumpet meg. Jeg ble spurt hvordan jeg hadde det daglig og de hadde tid til å prate litt når de tittet innom. Jeg hadde det samme personellet så langt det var mulig, noe som var med å sikret en god og helhetlig oppfølging. Det var en solskinnshistorie av den sorten som er verd å fortelle!
Min tredje innleggelse opplevdes derimot nærmest som et mareritt! Jeg hadde ikke lenger åpen retur til barselavdelingen og havnet nå for andre gang under gynekologisk avdeling. Jeg oppleve et nytt ansikt dukket opp ved hver vakt og gjerne flere ulike personer var innom -fordi det var travelt. Jeg fikk flashback til de tre dagene på barsel når veslemor akkurat hadde kommet til. Da telte mannen 16 ulike helsepersonell innom rommet vårt. Som nybakt mamma var jeg i lykkerus og ante ikke hva jeg burde vite før jeg dro hjem. Jeg husker jeg ble fortalt, masser brystene forsiktig om du får kuler. At massasjen burde skje når utdrivingen var i gang og gjerne i dusjen – det lærte jeg først mye senere…
Nå var jeg ikke i lykkerus, tårene trillet og jeg var for svak til å holde min egen datter. Feberen var skyhøy og jeg fikk antibiotikakurer i fleng i frykt for at jeg skulle utvikle sepsis (blodforgiftning). Brystet mitt var hardt og vondt og det første døgnet fikk jeg god hjelp. Jeg husker spesielt en jordmor som med olje masserte brystet mitt varsomt. Hun satt på sengekanten og var ikke redd for å være nær meg. Jeg følte meg ivaretatt. Desverre ble det ikke slik dag to, dag tre, dag fire og fem…
Noen få personer gjorde et fantastisk inntrykk, men de drukner litt i helhetsopplevelsen. Når gjentatte sykepleiere gratulerte meg med ny baby, når jenta mi allerede var to måneder følte jeg at de ikke viste hvorfor jeg var der. Når jeg spurte om prøvesvar og plan for behandlingen og de ikke hadde svar, ble inntrykket forsterket. Som pasient følte jeg meg til bry, jeg følte meg rett og slett så lite verd at jeg mye heller ville være hjemme. Det ble gjort utallige feil i håndteringen av antibiotika. Feil oppkobling, antibiotika under huden fordi de ikke tok seg tid til å skylle gjennom, antibiotika som lå igjen i slangen fordi det ble koplet rett av og noen glemte etterskylling. Og to ganger ble antibiotikaen glemt, hvor jeg selv måtte etterspørre den… Som sykepleier så jeg feil i prosedyrer og prøvde forsiktig å spørre, men ble avvist.
Å være pasient i seg selv er slitsomt, kroppen er ikke der den skal være. Og denne gangen var der ekstra tungt fordi jeg bar på en sorg. Jeg hadde fått beskjed om å slutte å amme. Ammesorg er et passende ord for det jeg opplevde. Jeg husker den tunge, store og mørke klumpen i magen. Jeg gråt og gråt og kunne ikke se for meg hvordan hverdagen skulle bli uten ammingen. Det var vår greie, min og Liva sin. Det var dette jeg kunne gi henne som mamma. Jeg trengte å snakke om det, men ingen hadde tid. Kun en person på de fem dagene spurt meg hvordan jeg hadde det, og henne glemmer jeg aldri! Heller Ingen kom innom og snakket litt om dette med overgang fra morsmelk til morsmelkerstatning. Selv ikke når jeg uttrykker bekymring for hard mage og mye kvalme og oppkast hos jenta mi.
Det ble en konstant lengsel etter å reise hjem. Samtidig var det aldri noen innom med kompetanse på brystbetennelse, så klumpene i brystet vedvarte. Ingen så på brystet etter det første døgnet og jeg opplevde at det var forventet at jeg skulle klare meg selv. Det eneste som hindret meg i å dra var at jeg fikk medisin intravenøst.
På utskrivelsesdagen tok jeg mot til meg og spurte om hjelp. Jordmoren på jobb skjønte ikke hva som var så vanskelig. Hun uttalte at det var for trangt for å arbeide inne på pasientrommet jeg lå på, så hun skulle ordne et annet rom. Da hun kom å hentet meg ba hun mannen min bli igjen med datteren min. Jeg ble plasser i en stol og hun satt på siden av meg med penn og papir. Nå skulle vi nøste opp i problemet. Jeg følte meg avkledd og liten. Hun hadde tatt meg bort fra datteren min og mannen min, men hadde ingen intensjon om å faktisk hjelpe meg med å løse opp kulene. Etter en stund innså hun at hun ikke hadde nok kompetanse og gikk for å snakke med en kollega. Jeg satt alene og lengtet allerede etter den lille familien min, det føltes rart og feil. Så kom hun tilbake med det hun så som eneste løsning, jeg måtte slutte å amme umiddelbart. I stedet skulle jeg pumpe meg som nedtrapping. Jeg klarte ikke å si noe og den tunge klumpen i magen satt nå i halsen. Jeg higstegråt når jeg kom inn til mannen min igjen, det hele føltes som et overgrep!
Jeg var heldig og hadde mulighet for å betale privat praktiserende ammeveileder. Uten henne hadde jeg trolig blitt innlagt på nytt, i stedet delammet jeg og har i to måneder nå fullammet 💓
Barselomsorgen må bedres!!D en første tiden er avgjørende, det må finnes tid og rom for å trygge oss mammaer. Vi trenger å lære mer om amming og forebygge brystbetennelse. Vi trenger å føle at vi blir sett og hørt når barseltårene kommer. Vi trengee å mestre ammingen og mammarollen før vi drar hjem. Dette klarer ikke 16ulike personer på tre døgn.
Og når uhellet er ute så trengs det kompetente helsepersonell som tar i mot oss. Kompetansen på amming og brystbetennelse er alt for dårlig. Barseltiden er så viktig, det nytter ikke å skylde på nedbemanning og sparetiltak! Forebyggende tiltak koster, men barseldepresjon, brystbetennelse og sepsis koster mer!
Tusen takk til sykepleieren som tok i mot meg og viste stor omtanke og profesjonalitet. En ekstra takk til jordmoren som så meg, som hjalp meg med brystet som turte å være ærlig om min situasjon. Og du fantastiske barnepleier som så meg, spurte meg om sorgen og ammingen og som tok vare på min vakre Liva to netter på rad ❤